Yankee er og har alltid vært et liveband, og livet på veien er uten sidestykke i norsk bandhistorie

Av
DEL

MeningerDa Yankee sendte sine første smektende toner og hete blikk utover hardstappede lokaler i 1969 hadde vi ikke blitt oljemilliardærer eller landet på månen – men derimot kom det gull fra Rolling Stones med «Let It Bleed» og Beatles «Abbey Road». Woodstock samlet 400.000 mennesker i peace & love og en kvart million protesterte mot Vietnamkrigen i 40 timer i strekk i Washington.

Da så Yankee dagens lys.

Den tidligere trekkspellentusiasten Per Odd Kværnsveen kom noen år seinere daglig inn på kontoret til Svein Erik Antonsen, som hadde impresariobyrå i Strandgata 13. Med seg hadde han kanskje Yankees første skive, en trespors med den klingende tittelen «Go'biter». Og det ble først en hel måned på Kroa, der Pi er i dag – med spelling hver dag unntatt mandag – og det var stappfullt.

Så ble det blant annet turne i Danmark ett år, med 9 sett per dag, Norgesturneer sammen med Stein Ingebrigtsen, Bara Du, Spanska Øgon, og de spelte så å si hver dag i neste åra; Knut Grue (trommer) Hov, Nils Rognerud (nå USA, bass) og broder Roar Kværnsveen keyboards samt Tor Heine Dyrud, (gitar), som dessverre ble revet vekk i en bilulykke. Heinekveld ble i respekt gjennomført på Dokka for noen år siden.

Ny gitarist måtte til, på stasjonen på Hælmrast satt det en grådig kjekk gutt og spelte sinnssykt bra gitar; det var Jørn Fodnestøl som har vært med i bandet i flere epoker. En annen Norges- turne var sammen med et jenteband som treffende nok het Playmates, det skar visst ha vært en legendarisk turne ... Playmates spelte Motownmusikk, og senere var en del av damene å finne i Geir Wentzel band bland annet. En mann som ble hyllet til gagns nylig.

På Ti i skuddet i oppstartsåret 1969 – det eneste pop og rockprogrammet på NRK kunne man høre følgende førsteplasser; Build Me Up Butter cup med The Foundations og med Inger Lise Andersens Fru Johnsen hakk i hæl, Beatles; Back in the USSR, Get Back, og Hendrix All along the Watchetower, Elvis; In the Gettho, In the year 2525. Ikke minst Stones Honky Tonk Woman, som var det første rockeriffet sønnen Ole Kristan Kværnsveen sitt første band; Ronny Kiss og André Brun og undertegnede lærte oss. Ikke fordi vi kom i nærheten av det de proffe gutta dreiv med, men fordi de ga oss litt rubof med å få være oppvarmingsband. På tedans.

Yankee ble så i 69 signet på legendariske Arne Bendiksens Label, Triola, med Jan Høiland som produsent på «Vi lever livet nå» 1978 og med stort sett egne låter på alle skivene, blant annet signert Trond Bjerknæs (boards) Tor Inge Rishaug; (DurutturuttiaduRuthuRutherbra). Den siste hele skiva med Yankee var Out Of The Frying Pan. Men Ole fortsatte med både som Messenger, egne plateutgivelser og låtskriverjobb for andre blant annet A1, noe jeg også fikk være med på med teksta til «If The Smile» med A1.

Yankee er og har alltid vært et liveband, og livet på veien er uten sidestykke i norsk bandhistorie: 25 Nordnorgeturneeer på ca. fem uker hver, 2300 kvelder på Storefjell, der heldigvis veggene på rom 343 rett opp trappa fra baren ikke kan snakke ... mer enn tre år samlet spelling i Trondheim, et regnestykke som like gjerne kunne vært nesten enhver større by i landet – det dreier seg om kanskje mer enn 10.000 spellejobber. Nesten 100.000 kilometer ble notert på Orangebussen (også kjent som Helvete, og «Å faan gjør vi med detta?») – 96.000 km på ett år – det er to ganger rundt ekvator + Norge på langs ti ganger. – men hematt fra KrSand måtte de ha hjelp, Persa måtte komme med bandet «After Eight» sin Mercedes 613? og taua Yankee fra Lierbakka i 1987 ...

Mer enn 140 musikere har med smått og stort vært samlet under Yankeeflagget. Jeg håper vi kan samle litt karma her fra folk som har hatt gleden av 50 years of rock & roll. Måtte dette gå bra. /OC

Artikkeltags