Gå til sidens hovedinnhold

Voksne er de verste mobberne

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

La meg først åpne med et spørsmål. Hvorfor er det så viktig for oss voksne å lære våre barn at mobbing ikke er greit, når vi selv er de aller verste til å mobbe?

Rundt omkring på norske arbeidsplasser blir tusenvis av arbeidstakere mobbet hver eneste dag. De som er blitt mobbet over lang tid er ikke selv i stand til å si ifra om det, og utvikler over tid samme type traume som soldater som har vært i strid gjerne utvikler. Kroppen går i forsvarsposisjon og forbereder seg på en «ny dag i krigen». Man går gjerne i helspenn, forberedt på hva det enn er som skal skje. Dette gir som kjent alvorlige senvirkninger både på kropp og sjel, og som regel ender det med uføretrygd, eller man rett og slett gir opp livet.

Det som enkelte ser på som uskyldig mobbing, kan for den som blir mobbet få de aller største konsekvenser. Denne mobbingen blant voksne er et velkjent fenomen. Allikevel snakkes det ikke om det. Det er bare når barn mobber andre barn at det blir avisoverskrifter, og at politikerne kommer på banen. Og det er da vi voksne gjerne står med pekefingeren og sier at nei, sånt vil vi ikke ha noe av. Så går vi på jobb, og lukker selv øynene når vi ser kolleger mobbe andre arbeidstakere. Kanskje ler man i tillegg med, bare for å slippe å være den som blir mobbet i neste omgang? Så «modige» er altså vi voksne.

Nå begrenser da heller ikke mobbingen seg bare til arbeidsplassene, men det skjer også i lag og foreninger. Daglig blir altså voksne utsatt for dette, uten at noen ser ut til å reagere på det. Det er et tema som ingen våger å ta opp, selv om det årlig koster samfunnet milliarder av kroner målt i tapte inntekter og i utbetalinger til langtidssykemeldte og for tidlig uføretrygdede. Det aller verste er uansett den personlige tragedien det er for den enkelte, det faktum at mange ikke klarer å leve videre med det å ha blitt mobbet ut av samfunnet, og ender i beste fall ofte opp som ensomme mennesker med ødelagt selvtillit, dårlig livskvalitet og med null nettverk som følge av den langvarige mobbingen.

Hvor lenge skal vi så måtte godta at det skal være sånn? Hvorfor skal enkeltmennesker måtte «gå i krigen» hver eneste dag fordi ansvarlige voksne ser en annen vei og fordi ingen som har makt til å gjøre noe med det, bryr seg? Hvorfor griper vi ikke inn når vi ser voksne mobbe andre voksne, når vi vet hvilke fatale konsekvenser det kan få i det lange løp for den enkelte? Og hvorfor får de som mobber fortsette i sine stillinger, mens de som blir mobbet er de som til slutt må kaste inn håndkleet og fratre?

Finnes det noen ansvarlige voksne der ute som tør å si fra og stå opp mot mobberne?
Simen Moe

Kommentarer til denne saken