Gå til sidens hovedinnhold

Voksende utfordringer i helse og omsorg

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg vil hevde at Norge har verdens beste helsevesen når en ser helse- og omsorgstjenesten under ett. Jeg bygger påstanden på statistikk, erfaring fra å ha representert Legeforeningen i Verdens legeorganisasjon og fra egen arbeidserfaring i flere land. Likevel er det kritikk og krise som preger den offentlige debatten.

Jeg savner en realistisk debatt om hva vi bør forvente av helsevesenet fordi utfordringene vil øke betraktelig. Det skyldes kostbare medisinske fremskritt, en aldrende befolkning og svakere økonomi. Norge har allerede flest leger og sykepleiere som jobber i helsevesenet, og bruker mest offentlige penger på helse- og omsorg i Europa, også når en tar hensyn til forskjeller i prisnivå. Skal vi tro medieoppslag, er det også krisestemning for nærmest all offentlig tjenesteyting som helsevesenet konkurrere med om bevillinger. Det til tross for at vi er verdens rikeste land og det landet i Europa med flest ansatt i offentlig virksomhet.

De siste 20 årene økte antall yrkesaktive leger fra cirka 15.000 til 30.000. Tilsvarende økningen skjedde også for andre helsearbeidere mens befolkningen bare økte med 17,5 prosent. Likevel rapporteres det om økende travelhet, stress og symptomer på utbrenthet. Det er illustrerende at fastlegene var ment å ha 1500 pasienter på listen da fastlegereformen ble innført i 2001, og mange steder var det kamp om pasientene. I dag er det krisestemning med et gjennomsnitt på 1100 pasienter. Fastlegene jobber i gjennomsnitt 55,6 timer pr uke. Den økte arbeidsbelastningen skyldes at folk går oftere til lege og at konsultasjonene er mer krevende, økte forventninger fra både pasientene og legene selv, og stadig nye pålagte oppgaver fra samfunnet.

Vi hadde nylig en omfattende legestreik blant fastlegene fordi vaktbelastningen oppleves urimelig stor i mange kommuner. I sykehusene oppleves mye av det samme. Ikke minst er behovet for spesialiserte vaktteam krevende fordi det både blir dyrt og færre til å dele på vaktene. Kravet om bedre arbeidsvilkår har særlig økt de siste årene og skyldes ikke minst at nær 70 prosent av de nyutdannete legene er kvinner. De begynner sin yrkeskarriere samtidig som de skal etablere familie, og har ofte en partner med tilsvarende krevende jobb. Det samme gjelder for de andre helsepersonellgruppene.

Kravet om mindre vaktbelastning er en av hovedgrunnene til at vi trenger relativt store legevaktdistrikt og sykehusenheter. Derfor er det både faglig og kostnadsmessig uforståelig at det planlegges et amputert akuttsykehus med fødeavdeling i nabolaget til hovedsykehuset i Innlandet. Det er en erfaring at tilliten til små akuttavdelinger blir svak når det er et komplett sykehus i nærheten. Hvis Lillehammer blir valgt, vil fødeavdeling sannsynligvis bare ha 400 fødsler. Det er langt mindre enn dagens antall fødsler på Gjøvik der de sliter med å rekruttere fagfolk. Innlandet har bare 2600 fødsler. Det er halvparten av antallet ved mange sykehus i Norge. Hvorfor ikke heller beholde psykiatrien, som i stor grad er en elektiv spesialitet med relativt lav vaktbelastning, sammen med andre elektive tiltak utenfor hovedsykehuset?

Nå starter «eldretsunamien». Blant annet vil behovet for heldøgns omsorgsplasser dobles fra cirka 65.000 i dag til 130.000 fram mot 2050. Antall årsverk i helse- og omsorgssektoren er beregnet til å øke fra 310.000 til 410.000 (33 prosent) allerede innen 2035, mens befolkningen bare øker med 400.000 (7,5 prosent). Det betyr at behovet for flere hender øker drastisk samtidig som det er langt færre til å gjøre jobben. Skjevheten skyldes særlig at kvinner føder færre barn. I dag er det 5,2 personer i alderen 20-69 år for hver person som er eldre enn 69 år. I 2050 er forholdstallet beregnet til 2,6! Situasjonen forverres av at 10 prosent er uføretrygdede i dag og at andelen sannsynligvis vil øke. Noen har beregnet at kanskje 1 av 3 arbeidsføre må jobbe i helse- og omsorgstjenesten dersom vi skal opprettholde standarden vi har lært å forvente. Kan samfunnet leve med det? 2050 er ikke lenger unna enn at dagens skoleelever skal ta ansvar for sine foreldre som nå er i 40-årene.

De faglige og etiske utfordringene i årene framover vil i stor grad dreie seg om prioritering av begrensede økonomiske og menneskelige ressurser. Politikere og helseledere har et særlig ansvar for å være tydelige og åpne om hva og hvorfor noe bør prioriteres høyt eller lavt. Både fra sentralt hold og ved den enkelte avdeling, vil det videre være et ledelsesansvar å skape realistiske forventninger til den enkeltes innsats.

Å overlate følelsen av forpliktelse til den enkelte samvittighetsfulle helsearbeider kan gi en følelse av grenseløst ansvar og være en farlig vei mot utbrenthet.

Kommentarer til denne saken