En samvittighetsfull psykiaters gjennomgang av epikrisene hennes var veien ut av feilmedisineringen.

– Tenk, her har jeg mistet 16 år av livet mitt, sier Vivian. Vi står ved akuttinngangen på Sykehuset Innlandet avdeling Reinsvoll. Det snør og er tåkete.

Tåkete var det også for Vivian mens hun var her som pasient. Hun husker lite. Kun små episoder.

– Jeg skadet meg mye. Jeg gikk jo på veldig harde medisiner. Flere antipsykotikum om gangen. Leponex, som er den verste. Jeg vet ikke hva jeg fikk en gang, sier hun.

Leponex beskrives i Felleskatalogen som medisin mot «behandlingsresistent schizofreni». Det er bare det at Vivian ikke var schizofren. Hun var svært, svært deprimert. Flere medisiner ble lagt til.

– Var du her i 16 år?

– Mer eller mindre, ja. I de gode periodene jeg hadde, var jeg hjemme. Men det var ikke i lange perioder som jeg kan huske, svarer hun.

Møtte veggen

Vivian ser yngre ut enn sine 55 år. Hun har tre barn, samboer og tre polarhunder. Hun er bosatt i Brumunddal. Vivian tar utdannelse. Hun vil jobbe med rus og psykiatri. Det går bra nå, i motsetning til for 20 år siden.

Historien om Vivians møte med psykiatrien begynner på slutten av 1990-tallet.

– Jeg ble alene med tre barn, og flyttet til Hakadal. Jeg arbeidet på Ahus som fullmektig ved observasjonsposten der. Det ble nok veldig mye for meg. Jeg skulle klare alt selv, hele tiden. Jeg var 28-29 år gammel. Jeg pendlet til jobb hver dag. Så sa det bare pang. Da møtte jeg veggen, som det heter, forteller Vivian.

Vivian ble dypt deprimert. Hennes daværende samboer var svært bekymret for henne. Hun kom inn hos DPS på Hadeland. Der begynte medisineringen.

– Han så hva som var i ferd med å skje. Det endte med noen overdoser, sier hun.

– Overdoser av hva da?

– Paracet. Det var det jeg kom på, svarer Vivian med et trist smil. Hun har ingen rushistorikk. Ved DPS ble hun erklært 100 prosent ufør.

– Jeg var helt utkjørt. Jeg lå på sykehuset på Gjøvik, og fikk tilbud om et opphold på Reinsvoll. Jeg ville gjerne ha hjelp, jeg ville gjerne bli frisk, men det som hendte da jeg kom til Reinsvoll, var at helvetet startet, sier hun.

– Jeg syntes det så skummelt ut, med den gamle murbygningen og alt. Men jeg ville ha hjelp, så jeg takket ja. Det tenker jeg i etterkant at jeg aldri skulle ha gjort.

– Du blir en zombie

Barna kom på besøk en fast dag i uka. Det husker ikke Vivian så mye av. Hun sto på mange medikamenter.

– De opplevde meg som veldig fjern.

– Så de mistet moren sin, de da?

– Ja, de mistet moren sin da jeg ble lagt inn, sier hun. Foreldrene hennes stilte opp for barna. Tok de med på ferie. Iblant var Vivian med.

Det hun husker fra årene med tung medisinering, er i seg selv ganske trist.

– Du blir en zombie. Noen ganger tror jeg at jeg sov 18 timer i døgnet. Jeg røkte og snuste og tenkte på å skade meg. Lete etter ting som kunne gjøre at jeg skadet meg.

Vivian var plassert på sikkerhetspost, så mye skadet hun seg. Hun hadde verge. Hun kunne ikke ta egne beslutninger.

– Verge fikk jeg ganske tidlig. Jeg var neddopet hele tiden, så jeg hadde jo ikke evner.

– Jeg har nok vært en veldig vanskelig pasient, sier hun.

Det vises til sjefspsykolog N.N.s uttalelse. Hen anbefalte 100 prosent uføretrygd basert på at min klient har schizofreni og med behov for livslang hjelp. Denne vurderingen var feil og burde ha vært rettet opp i 2004.

Fra Vivian Haugens krav om pasientskadeerstatning

Veien ut

16 år. I et barns liv, i en mors liv, i et menneskes liv er det lenge. Vivian Haugen kjenner naturlig nok en bitterhet for å ha mistet så mye tid. For å ha gått glipp av så mye.

– Å frarøve et menneske så mange år av sitt liv, det er ganske drøyt. Selv om de sikkert innimellom prøvde å seponere, men så la på mer og mer medikamenter, sier Vivian.

Veien ut av den tunge medisineringen kom likevel inne fra Sykehuset Innlandet. En psykiater på Reinsvoll begynte å gå gjennom journaler helt fra starten av Vivians opphold på stedet.

– Bak i hodet ante han at noe var feil. Da jeg ble lagt inn i år 2000, skulle jeg ikke ha hatt antipsykotikum, fordi når man er alvorlig deprimert, kan man få vrangforestillinger.

Medisinene ble seponert. Det vil si at Vivian ble trappet ned og tatt av disse medikamentene. Det tok tid.

– Seponeringen tok fem år.

Å bli fri for antipsykotikaen merket hun effekten av, sakte, men sikkert.

– Det første jeg la merke til var at jeg begynte å få følelser igjen. Jeg var helt, totalt avflatet. Jeg hadde ingen mimikk i ansiktet.

Vivian fikk abstinenser. Hun ble flyttet til skjermet avdeling fordi hun ble dårligere.

– På en måte hatet jeg ham for det, for jeg ble så dårlig.

Det var lenge siden hun hadde kjent på følelser. Hun kunne gråte og le. Datteren, som besøkte henne jevnlig, merket forskjell fra gang til gang.

Det var ikke lett å bli fri for medisiner. Nattesøvnen ble borte. Det var mange følelser, mye å ta igjen. Humøret var ustabilt. Men diagnosen som schizofren, som var én av flere, den var borte.

For fem år siden forlot hun behandling. Ved siden av sinnet og bitterheten, er det også en takknemlighet overfor den som sørget for å få henne av antipsykotikaen. Det er tilfeldigheter som gjør at hun sitter på kafé med en journalist nå.

– Hvis ikke psykiateren hadde begynt å lure på medisineringen, så hadde jeg sittet på Reinsvoll fremdeles.

Oppreisning

I 2017 sendte Vivian Haugen det første brevet til Norsk Pasientskadeerstatning (NPE). Saken hennes har tatt lang tid. Men den har gitt henne en oppreisning.

I en foreløpig uttalelse i mai 2020, heter det fra NPE at «Slik vi ser på saken med de opplysninger vi har i dag, har pasienten rett til erstatning for mangelfull utredning og behandling av psykisk lidelse fra 2004 til 2016». Grunnen til at 2004 er satt som starttidspunkt, er lovendringer som skjedde dette året.

Gjennom advokat krevde Vivian Haugen på i overkant av halvannen million kroner i ménerstatning. Sommeren 2021 ble erstatning innvilget, dog under dette beløpet.

– Det er kun ménerstatning, og ikke erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, som jeg kunne ha hatt om jeg hadde fått tilstrekkelig hjelp i 2004, sier Vivian. Hun synes beløpet er lite med tanke på den tapte tiden. Vivian har kommet sent inn på boligmarkedet og har tapt mange muligheter til en god pensjon.

Men å bli hørt, og at NPE anerkjente at hun hadde lidd urett, det betyr mye.

– Jeg leste de setningene mange ganger, sier Vivian.

Slik vi ser på saken med de opplysninger vi har i dag, har pasienten rett til erstatning for mangelfull utredning og behandling av psykisk lidelse fra 2004 til 2016.

Norsk Pasientskadeerstatning, mai 2020

Hull i CV-en

Hvordan er livet i dag? Som nevnt er Vivian under utdannelse. Aller helst vil hun ut i arbeid. Uføretrygden er hennes eneste inntektskilde i dag. Hun fikk ikke støtte fra NAV til utdannelsen.

– Det er ikke så lett med et så stort hull i CV-en, sier hun. Frykten er at hun ikke skal få jobb, at hullet er for stort.

Vergemålet er naturlig nok over.

– Jeg husker at jeg gledet meg til å betale regninger selv. Innimellom kunne jeg lage varm mat fem-seks ganger om dagen, fordi det var så fint å lage mat selv, minnes hun.

Sykehuset på Reinsvoll vekker dårlige minner. Vivian kommer med sitt innspill i debatten om storsykehus: For Vivian synes tanken om å samle somatikk og psykiatri god. Hennes egen erfaring tilsier det.

– Dersom pasienter ble skadet, var det lang vei til skadestua, og det var ikke alltid det var utstyr for å sy, sier hun. Og skjedde det på kvelden, ble det en tur til legevakten i Gjøvik. Det tok tid. For alle.

Vivian skal videre nå. For Vivian har tross alt mistet 16 år av livet.

Sykehuset Innlandet: Gjennomgår sakene nøye

Oppland Arbeiderblad stilte Sykehuset Innlandet følgende spørsmål:

Hvordan opplever SI det når en tidligere pasient tilkjennes erstatning for feilbehandling? Endres rutiner på bakgrunn av slike saker?

Sykehuset Innlandet skriver i en e-post til OA følgende:

– I henhold til pasientskadeloven har pasienter rett til å klage dersom de mener at de ikke har fått oppfylt sine rettigheter som pasient, ikke har mottatt de helse- eller omsorgstjenestene de har krav på, eller har fått mangelfull eller feil behandling. Pårørende kan også ha klagerett.

– Det er Norsk pasientskadeerstatning som behandler erstatningskrav fra pasienter og pårørende, og gjør en uavhengig vurdering av om det har vært svikt i behandlingen som har medført økonomisk tap for pasienten.

– Dette er en viktig ordning både med tanke på pasientrettighetene, men også for kvalitets- og forbedringsarbeidet i helsetjenesten. Alle saker der det avdekkes svikt i behandling av ulike årsaker, gjennomgås nøye og inngår i pasientsikkerhetsarbeid i sykehusenes interne kvalitetsutvalg blant annet.

Les også

Gjøvik sykehus brøt loven da Trude (42) og Mettes (44) far falt ut av vinduet: – Må aldri skje igjen