Mer nytt å smake

Foto:

Artikkelen er over 10 år gammel

Så lenge man stikker fram nesa si og gir uttrykk for at man kan litt om vin, får man som betalt.

DEL

Man blir rett og slett utfordret. Så i dag blir spalten viet en slik utfordring. Jeg er utfordret til å skrive litt om to druer, Tempranillo og Periquita. Jeg er også den seinere tida utfordret til å komme med mine «beste» høst/peis-viner, samt dessertviner. Det siste skal jeg droppe, da det ikke er av mine spesialiteter. I dag blir det viner laget av Tempranillo jeg har i fokus.

Det har lenge vært en «sannhet» at høstens lam skal nytes med en god Tempranillo. Jeg er slett ikke uenig i det, selv om jeg mener at det er utrolig mye vin som egner seg til det milde lammekjøttet. Etter all sannsynlighet er det nok et lite innslag av eik, og dermed vanilje, man mener gjør at Tempranillo er så godt egnet som «lammevin». Selv har jeg ved enkelte anledninger ment at det er for mye eik i enkelte viner, og at eika dermed «dreper» bær og frukt. Ikke minst gjelder dette noe rimeligere viner fra Rioja. Nå er trenden «moderert» eik, og det trives jeg godt med. Ved besøk hos flere vinprodusenter i vår og sommer i Spania og Italia har de blant annet snakket om å bruke mer store fat, langt større en de tradisjonelle fatene på 225 liters (barriques), for å dempe eikeinnslaget. Dessuten er det forskjell på om man benytter amerikanske, franske eller slovenske fat. Generelt er amerikansk eik mer porøs enn fransk. Mitt poeng er at man bør benytte lagring på eikefat til å utvikle et godt utgangspunkt ytterligere, ikke for å dekke over at utgangspunktet er dårlig.

Lagring på eikefat er en vitenskap. Det brukes mye ressurser blant seriøse vinprodusenter til å finne ut hvilke lagringsformer som får betydning for sluttproduktet. Lagringstid, type eik, størrelse på fat, alderen på fat, grad av varmebehandling av fat, temperatur, luftfuktighet med mer. Kort fortalt betyr lagring på eikefat at vinen tilføres små mengder oksygen som «modner» vinen, aromaene blir rundere og mer tilgjengelige, samt at tanninene blir «snillere». Dessuten får vi innslag av vanilje og krydder. I denne testen har jeg tatt for meg to stykk Crianza og tre stykk Reserva. Alle har Tempranillo som hoveddrue, med mindre innslag av andre druer som Garnacha, Mazuelo og Graciano.

Jeg har tidligere omtalt Cune Reserva 2005. En reserva i et fornuftig prissegment, om lag 160 kroner. Vinen har fått et år på franske og amerikanske eikefat. Egentlig en «erke-Rioja», men god fyldig bærduft preger vinen mer enn eika, som jeg finner i passe mengder.

Terningkast fem

Crianza fra Cune koster 30 kroner mindre, og er for meg en minst like vellykket vin. Kortere tid på fat, men det er som sagt null problem for meg. Fin fylde, balansert smak hele veien og en lang god ettersmak. Kan sikkert fikse alt i kjøttveien.

Sterk femmer

For meg er Rondan Crianza 2006 til knapt 130 et nytt bekjentskap. Men vi fant en «typeriktig» Rioja. rubinrød, liten lys kant, mest duft av mørke hagebær og et bløtt behagelig anslag. God balanse hele veien og vanilje og litt krydder mot slutten. I vårt lille selskap falt den absolutt i smak. Bør dekanteres både for å fjerne bunnslam og for å gi vinen luft.

Sterk femmer

Så lenge vi testet både Crianza og Reserva hos Cune gjorde vi det samme med Rondan. Denne har et lite innslag av Mazuelo (Carignan) i stedet for Garnacha (Grenache). Carignan gir litt mer syre og farge, uten at det får voldsom betydning. Seks måneder mer på fat betyr litt, men ikke så mye at den for meg tipper over. Derfor hygget vi oss med Rondan Reserva til et skikkelig stykke rødt kjøtt. Pris 160 og det er den verdt.

Sterk femmer

Sist ute er en god venn, Muga Reserva 2006. Litt dyrere med sine 190. Men årgang 06 er noe av det beste jeg har smak av Muga med svært godt integrert eik. Nydelig vin til et godt måltid.

Sterk femmer

Artikkeltags