Gode nykommere i september

Foto:

Artikkelen er over 7 år gammel

Som jeg tidligere har nevnt, septemberslippet til Vinmonopolet har ofte vært mitt favorittslipp.

DEL

Årsaken er enkel; det dukker opp mange flotte «høstviner» godt tilpasset det norske kjøkken med vilt og lam. Og 2013 slippet skuffer ikke. Temaet er «klassikere» og det betyr mye godt fra Veneto, Piemonte og Toscana i Italia, Burgund, Bordeaux og Rhône i Frankrike, samt Rioja i Spania. Vi fant blant annet et par Amarone-viner fra 90-tallet som vi finner svært interessante. Forleden fikk jeg et spørsmål fra en god kollega om vinskribenter ikke burde skrive litt mer om gode årganger, og ikke bare om hvilke druer viner er laget av. Når så Vinmonopolet denne gangen også har tatt med noen gode årganger, så passer det vel å ta med noen linjer om det emnet.

Men først litt fra slippet. Amalaya (2011) er navnet på en nykommer fra Argentina. Jeg har ved enkelte anledninger skrevet at Argentinsk vin garantert vil vinne markedsandeler i Norden. Derfra kommer «varme» røde viner godt egnet til norsk høst- og vintermat, og selvfølgelig til grillsesongen. Dessuten er de prisgunstige. Amalaya er laget av Malbec som vi vet trives særs godt i Argentina. For under 130 kroner får du i basis en meget anvendelig vin. Tett mørk rød, masse duft og smak av mest mørke bær. Men også fine innslag av urter og krydder. Vi forsøkte den til reinsdyrfilet og det fikset den utmerket, selv om vår andre vin, en Masi Costasera, var et steg opp.

Sterk femmer

Reyneke Syrah er også her som 2011. Forrige årgang hadde vi stor glede av, ikke minst i sommer til grillet kjøtt. 2011 er minst like bra. En god miks av plommer, svarte kirsebær og bjørnebær, med et lite og vakkert innslag av fat. Typisk «kjøttvin» til 175.

Sterk femmer

Jeg har skrevet det tidligere, og gjentar det gjerne: Noen av de aller beste Pinot Noir-vinene jeg har smakt kommer fra New Zealand. Denne gangen er det 2012 av Yealands Land Made Marlborough. Her er det bare å løpe og kjøpe. Modne, runde, behagelige bringebær, plommer og rips i en topp balansert vin med nydelig lang ettersmak til 160 små!

Terningkast seks

Så var det litt om årganger. For meg var det helt utrolig at et av mine favoritt-vinhus, Masi, er tilgodesett med Costasera Classico fra så vel 97 som 99. OK, koster nå mellom 550 og 600, men likevel. (Har heldigvis to fra 99 liggende!) Begge årganger tåler fint noe videre lagring, men ikke altfor lenge. Selv om vinene er 14 og 16 år gamle har de beholdt «trøkket». De er mektige, stor bærende fylde hele veien, Har alt en god Amarone skal ha med undertoner av tørkede frukter, sjokolade og lakris (hm-hm) og det lille «bittet» avslutningsvis. Amarone-viner er faktisk av de vinene som endrer seg minst over år.

Begge fortjener terningkast seks

Når man skal vurdere Amarone-årgangene bør man samtidig se på hvem som har laget vinen. Det er forskjeller blant produsentene i Veneto også!

Fordi polet kom med to spennende årganger fra Masi kan jo gå en runde hos dem og familien Boscaini med Sandro Boscaini i spissen. Siste tilgjengelige årgang av Masi Costasera Amarone Classico er 2008, som koster to lapper mindre enn 99. En rund og litt «snill» moderne Amarone med flott preg av tørkede druer.

Fra 2007 ville jeg ha valgt Masi Costasera Amarone Classico Riserva idet den også inneholder en liten andel av drua Oselata. Nydelig vin med lang flott ettersmak, og en vin som fint tåler 10–15 år.

I egen kjeller har jeg en god gjeng Masi Costasera Amarone Classico 2006. Kanskje den beste årgangen på 2000-tallet, i konkurranse med 2004 som var og er en klassiker. Ved en test på vinhuset Masi for noen år tilbake, var det et flertall av oss som valgte 1999 som den beste årgangen blant flere. Vi skal seinere ta for oss årganger fra Toscana, Piemonte og Rhône.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken