Gamle kjenninger

Foto:

Artikkelen er over 7 år gammel

Hva i all verden er det man kan få for 80 kroner på polet?

DEL

Ikke all verden, men det finnes faktisk ei flaske som er fullt ut akseptabel. St. Lucas Cabernet Sauvignon koster nå kun 79.90! Den har vært dyrere tidligere. Dette er en argentiner fra Mendoza, og en produsent ved navn Pascual Toso. Jeg har kun en vin fra hans hånd i mine notater. En Malbec jeg smakte for et par siden. Den var strålende. Fantastisk fylde og god balanse hele veien. St. Lucas er altså en Cabarnet Sangiovese og det betyr mest solbær, men ikke så utpreget solbær som mange franske av samme drue. Flere mørke bær er med i så vel aromaen som smaken. Bløt og snill hele veien. Egentlig en kosevin og til enkel kjøttmat. Med utgangspunkt i den «latterlig» lave prisen havner vi faktisk på; Terningkast fem.

En annen svært prisgunstig vin er Yvon Mau Merlot. Denne kommer fra sørvest i Frankrike. Jeg husker godt jeg betalte kun 70 kroner for denne, og det kan ikke være lengre tilbake enn for 5–6 år siden. Nå har den så vidt ruslet over 90. Til en slik pris, nesten en funn spør du meg, om du trives med Merlot-drua. Vien er bløt, behagelig og fruktig. Kanskje vel mye sødmefull i stilen for min del, men noen rundt meg syntes den var meget tiltalende. Er fortreffelig til svinefilet. Sterk femmer.

Siste vin i klassen «svært rimelig» er Cantine Romagnoli Cicotto Barbera. Nok en drikkevin, denne fra området Emilia Romagna som ligger opp mot «skaftet» på den italienske støvel, det vil si rundt Bologna. Vinen er saftig, snill, frisk og dufter av mørke hagebær. En slik Barbera, med et lite innslag av Bonarda, ville jeg ha kjølt helt ned til 15 grader og hygget meg med til en kyllingsalat. Det er også mulig den går godt til svin og enkle retter av lam, selv om jeg nok ville ha valgt noe helt annet til det beste kjøttet som produseres i Norge, lam altså. Sterk femmer.

Christer Berens har lyktes svært godt med sin Cuvée. Dessuten har han klart å lage blends fra både Italia og Spania som er noe tilpasset nordiske ganer. De har nok fylde, er friske og frukten er tydelig. Dessuten har han holdt prisen på et fornuftig nivå. Den beste synes jeg er de siste! Valdepison og Ultimo di Primavola koster også noen få kroner mer enn de andre vinene hans, som så vidt runder hundre, men er begge strålende viner. Men i dag blir det de nye årgangene av gamle kjenninger.

Berens har i flere år samarbeidet med blant annet vinhuset Farnese. Et vinhus med godt ry og et stort spekter av druer de benytter i sin vinproduksjon. Siste hvite fra Farnese vi har testet er Berens Trebbiano 2011 fra Abruzzo. Nå er det et lite innslag av Pecorino i vinen, om lag 15 prosent. Ei interessant drue, lita og med tynt skall, men med masse karakter. Her har den helt sikkert hatt betydning for å få en noe mer kompleks vin enn om man bare hadde benyttet Trebbiano. Dufter gule og grønne epler samt sitrus, og i smaken ligger svært nær duften. Sterk femmer

Cuvée Christer Berens Montepulciano d’Abruzzo har vi hygget oss med gjennom ti år. Alle årgangene har vært jevnt gode. Noen sier den ikke er veldig spennende, og jeg er til en viss grad enig. Men det skyldes, tror jeg, at den har holdt jevnt god kvalitet hvert eneste år. 2011 årgangen er som sine forgjengere. Bløtt behagelig anslag. Tanninene er temmet så vinen framstår som myk og lettdrikkelig. Nettopp det siste er noe av varemerket til Berens. Han forsøker som sagt å få vinene til å passe de nordiske ganer. Drua gir en svært mørk farge som kan narre deg til å tro at vinen har større fylde enn hva den har. De aller fleste viner av Montepulciano havner i midtsjiktet når det gjelder fylde. Så også denne. Ypperlig følge til det meste fra det italienske kjøkken. Sterk femmer.

Artikkeltags