Gå til sidens hovedinnhold

Vi vil ha en ny regjering – med en ny og aktiv industripolitikk

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Framtidas fastlandsindustri vil måtte bygge på dagens eksisterende industri. Det offentlige virkemiddelapparatet må derfor rettes i mye større grad enn i dag mot store og mellomstore bedrifter, og staten må bidra til reelt samspill og partnerskap mellom forskning, utdanning og industri. Manglende tilgang på langsiktig kapital for omstilling og teknologiutvikling, svekker muligheten for industrivekst.

Vi krever derfor statlige investeringer og eierskap – i energi, kollektivtrafikk og annen viktig infrastruktur. Vi ønsker en aktiv statlig eierskapsmodell med retningslinjer fattet av Stortinget, som kan stimulere til ytterligere private investeringer. Fastlandsindustrien må ikke på ny havne i skyggen av oljeteknologien – men det må investeres for omstilling i ei tid der inntektene fra petroleumssektoren i tida framover vil minke. Deler av Statens Pensjonsfond utland må derfor brukes til å investeres i industri og infrastruktur, som vil gi høyteknologisk industriutvikling nasjonalt som bidrar til globale klimaløsninger.

Vi kan ikke, slik høgresida vil med det meste, overlate styringa av industripolitikken til det frie markedets usynlige hånd. Med mindre vi ønsker oss en høyst følbar ørefik. Dette kommer spesielt til syne i kraftpolitikken. Industrireisninga i Norge er ei historie om hvordan landets rike vasskraftressurser ble omdannet til kraft og brukt til industriell foredling av råvarer. Som ung nasjon klarte vi gjennom noen smarte, framsynte politikere og industribyggere å stå opp mot utenlandsk kapital. Slik sikret vi nasjonal kontroll med krafta gjennom eierskap, hjemfallsrett og konsesjoner. Et industrikraftregime med lave og forutsigbare kraftpriser og industrivennlige vilkår, som har tjent oss godt gjennom over 100 år.

Dessverre står dette for fall. I det siste har både industri og husholdninger merket godt at strømprisene har økt. Kraftutveksling med utlandet, i praksis eksport av strøm som uforedlet råvare, tapper magasinene våre, og presser opp prisene. Kraftbransjen er fortsatt hovedsakelig eid av det offentlige, men fra 90-tallet skulle markedet styre. Fra å ha som oppgave å skaffe forbrukere og industri rein og rimelig kraft, ble formålet endret til å skaffe størst mulig fortjeneste på bunnlinja. Så kom vi med i det nordiske kraftmarkedet, og nå er vi på vei inn i det europeiske kraftmarkedet, med EUs 4. energimarkedspakke bankende på døra. Det frie markeds usynlige hånd står hevet til slag, og forbrukere og norsk industri må bare vende det andre kinn til. Hvis vi ikke frigjør oss fra denne lammende næringsnøytraliteten, og gjør som våre forfedre på tidlig 1900-tall. «Panikklovene» ble de kalt, de første konsesjonslovene. De skjønte at det hastet.

Samtidig må vi passe på slik at ikke enhver gründervirksomhet får fritt spillerom til å rasere natur og rammevilkårene for norsk industri. Svaret er ikke å bygge ut massivt med vindkraft, i dette kuperte landet. Vi bor i vasskraftas rike. Energieffektivisering og oppgradering av eksisterende kraftverk vil sikre kraftoverskudd i lang tid framover. Med mindre vi tillater slike dumheter som eksport av uforedlet strøm, og elektrifisering av sokkelen fra land. Det vil bare tjene kraftbransjen. Det er kraftbransjen som skal tjene oss.

Samtidig må vi få en større forståelse for industriens betydning, og behovet for sjølforsyning. Gjennom pandemien har vi sett hvor sårbare globale verdikjeder gjør oss. Et nært eksempel er hvordan vi står i en krevende tid med stor mangel på halvlederkomponenter til kretskort og databrikker, som også påvirker lokal industri.

Derfor krever vi at en ny regjering legger til grunn i sin plattform en aktiv industripolitikk. Lykke til med regjeringsforhandlingene!

Kommentarer til denne saken