Gå til sidens hovedinnhold

Vi venter fortsatt på disse refleksjonene

oa mener

Innlandet har fortsatt landets laveste politidekning. Årets så langt eneste tilgjengelige tall tilsvarer 1,57 stillinger per 1000 innbygger. Snittet for politidistriktene er nå på 1,81. Om det er noen trøst, har Innlandet krøpet nærmere de øvrige siden 2016.

Men hva sier egentlig dette tallet om polititjenesten slik den oppleves av innbyggerne i fylket? Fint lite, ut over å være et av utallige parameter som etaten måles på og styres etter.

I fjor heiste regjeringspartiene flagget til topps da det politiske målet om 2,0 politistillinger per innbygger i landet ble nådd på landsbasis. Det er ikke fullt så klart kommunisert at dette er inkludert ansatte i så vel Politidirektoratet som Politihøgskolen, UP og Kripos. På rent distriktsnivå er det kun i Oslo, Trom og Finnmark dekningsprosenten bikker over 2.

Det snakkes heller ikke så høyt om at det politiske målet og presset for å nå dette, har fått politidistrikter til å ansette flere politiutdannede enn de egentlig har budsjett til. Når ostehøvelen da skal snitte det årlige 0,5 prosent av totalen, står politiets sivilt ansatte i fare. Med den ringvirkning at politiutdannede må settes til å betjene oppgaver som fint kunne vært løst av ansatte med sivil kompetanse.

Det er jo slik også i politiet at alt henger sammen med alt. Oppgavene er mer eller mindre de samme når stolleken er over. Bare at de blir mer spesialiserte. Derfor har politiet bruk for flere spesialister i tillegg til generalister. For eksempel IT-spesialister og økonomer som kan etterforske stadig mer kompliserte saker også på den digitale arenaen. Flere jurister som kan få sakene raskere påtaleavgjort, og lagt fram for domstolene før det må påregnes strafferabatt for samlet tidsbruk i etaten. Og lønna må være slik at flere ønsker å gjøre dette samfunnsviktige arbeidet.

Fjorårets områdegjennomgang av etaten pekte på at politikernes detaljmål for politiets innsatsfaktorer og organisering, er problematisk. Rapporten oppfordret til «refleksjon» om politikken i større grad kunne peke på mål for kriminalitetsbekjempelse og prioriterte kriminalitetsområder, snarere enn å tallfeste nivåer på innsatsfaktorer.

Vi venter fortsatt på disse refleksjonene.

Kommentarer til denne saken