Vi trenger ikke vindkraftverk i Innlandet

NOK: – I Norge har vi bygget ut så mye vannkraft at vi – selv med vårt uhemmede overforbruk av strøm til kraftkrevende industri – stadig lider av overproduksjon, påpeker artikkelforfatteren.

NOK: – I Norge har vi bygget ut så mye vannkraft at vi – selv med vårt uhemmede overforbruk av strøm til kraftkrevende industri – stadig lider av overproduksjon, påpeker artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

KronikkDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Regiondirektørene for NHO i Viken Oslo og Innlandet sier i sitt leserinnlegg i OA 06. juli «Ja til vindkraft også i Innlandet». Det er et merkverdig standpunkt, slik situasjonen er i annerledeslandet Norge i dag.

Resten av verden trenger en omfattende omstilling fra CO2-drivende energikilder som olje-, kull og brunkull til produksjon av elektrisk strøm fra fornybare kilder. Derfor er vindkraft et bidrag til løsning av klimakrisen i disse landene. I Norge har vi bygget ut så mye vannkraft at vi – selv med vårt uhemmede overforbruk av strøm til kraftkrevende industri – stadig lider av overproduksjon. Så ekstremt slår dette ut her til lands i et år med mye nedbør og mild vinter, at prisen per kilowattime natt til mandag den 06. juli var minus 0,1 øre. Det vil si at produsentene av energi måtte betale for å bli kvitt strømmen(!)

Dette kommer ikke som lyn fra klar himmel. Som deltaker på NVEs Vindkraftseminar 2014, noterte jeg meg at kWh-prisen i 2008 var 50 øre. Seks år senere var den i følge en analytiker fra Pareto Securities på seminaret, redusert til halvparten. I 2015 sank prisen videre til +/- 15 øre. Når prisen nådde store høyder etter tørkesommeren 2018, skyldtes det ikke minst at eksporten av elkraft fortsatte til januar året etter …

Det er forståelig at NHO som representerer industriens interesser, hilser et prisfall med begeistring. Om så er, er det korttenkt med hensyn til samfunnsnytten. Det er som kjent (?) slik at vannkraftanleggene våre, takket være fremsynte politikere, eies av kommuner, fylkeskommuner og av staten. Vår overproduksjon av strøm fra fornybare kilder går altså ut over trange kommune-og fylkeskommunebudsjetter. Sagt med rene ord for pengene, går det ut over nærdemokratiets tjenester, herunder budsjettene for barn, ungdom og eldre. Det har også ført til betydelige etterslep på vedlikehold av kraftstasjoner som nå er i ferd med å feire både 50- og 100-årsjubileum.

Fremfor alt har de lave prisene forhindret en kapasitetsøkning for disse anleggene som krever beskjedne naturinngrep og investeringer i motsetning til vindkraftanleggene som har fått rasere fri natur og det også med høye økonomiske kostnader – jf. NTNU-professorene Killingtveit og Lia.

NHO-direktørenes fanesak: «Vindkraft er en viktig klimaløsning», har ikke hold i virkeligheten i Norge. Med den nevnte kapasitetsøkningen – og den påkrevede energisparingen som tvinger seg frem verden rundt for å mestre klimakrisen – kan vi fullføre elektrifiseringen av landet vårt uten å utsette oss for all skadevirkning som følger med vindkraft i fjellandet Norge.

Utbygging av vindkraft på land i Norge hadde en treg start. Med de lave kWh-prisene har våre regjeringer måttet ta i bruk kostbare tiltak for å friste investorer til å satse i den nye bransjen. Et «grep» var å forordne en skattelegging som bare utgjør en brøkdel av belastningen på vannkraftanleggene – rene skatteparadiset. Et annet var elsertifikat-avtalen med Sverige som ifølge Pengenytt 01. juli, har kostet en familie med et årlig forbruk på 20.000 kWh nesten 3000 kroner i løpet av de siste 7 ½ årene. Fordi det har lykkes å effektivisere vindturbinene vesentlig i de senere årene, har interessen nå våknet for å få «et sugerør i statskassen» og samtidig kunne smykke seg med en satsing på en angivelig «grønn industri» (det økologiske fotavtrykket avslører noe annet). De gunstige betingelsene i Norge har fanget oppmerksomheten hos utenlandske investorer og ført til at bare to av 18 vindkraftanlegg som bygges fra 2018 – 2020, har norske eiere (jf. NVE).

NHO har som formål å styrke næringslivets konkurransedyktighet og lønnsomhet. Regiondirektørene i Viken Oslo og Innlandet tjener ikke dette formålet med sine argumenter i OA på mandag. Det er oppsiktsvekkende, ja det grenser til det utrolige, at vekstøkonomene i NHO kan neglisjere de alvorlige økonomiske følgene som videre øking av elkraftproduksjonen etter deres resept, fører med seg.

Men – konsekvensene av inngrepene i fri natur som følger med den norske satsingen på vindkraft på land, er av en annen og overordnet alvorlighetsgrad: Fri natur er ikke hyllevare – fri natur kan ikke produseres! I våre kuperte landskap, ofte med fjell i dagen, vokser ikke turbintårnene ut av blomsterbedene som i Danmark og Nord-Tyskland. Det er forøvrig ikke synet av monstrene med sveivende vingeblad som er alvorligst, men titalls kilometer med brede tilkomstveier med svære skjæringer og fyllinger som etterlater anleggsområdet som en slagmark. Regjeringen fikk et entydig, kontant og bastant uttrykk for at det norske folk står bak vår nasjonalsangs åpningsstrofe om naturens egenverdi med høringsuttalelsene om Nasjonal ramme for vindkraft: Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem.

Mer enn fem tusen høringssvar kom inn før fristen 1. oktober 2019 – et overveldende flertall var negative. Av 101 berørte kommuner avviste 99 kommunestyrer og/eller ordførere vindkraftverk i kommunen. I en pressemelding fra regjeringen.no 17.10.19 heter det lakonisk: «Regjeringen har kommet frem til at den ikke vil gjennomføre forslaget til nasjonal ramme for vindkraft …»

Hva var det Albert Einstein – den fremste blant likemenn i naturvitenskapen – kom til om modernitetens kultur på kollisjonskurs med fri natur: We cannot solve our problems with the same thinking we used when we created them.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken