De siste ukene har de fleste av oss fått tilværelsen snudd på hodet. Kontorer er stengt. Treningssentre er stengt. Fritidstilbud er stengt. Mye innen psykisk helse-behandling er stengt. Men Kirkens SOS har holdt åpen, på telefon, melding og chat, hver eneste dag – og for mange har det vært et utrolig viktig holdepunkt, når alt annet er kaos.

Torsdag 12. mars ble det kjent at alle kontorer ble rådet til å stenge. Kirkens SOS sto da overfor en stor utfordring: hvordan skal vi klare å være her for de som trenger oss, og spesielt i denne usikre tiden, hvis vi må stenge kontorene våre?

Det ble umiddelbart satt opp et kriseteam som jobbet døgnet rundt for å få på plass et system hvor folk kunne sitte rundt om i landet og svare på krisetjenesten vår. Våre frivilliges engasjement og vilje til å bidra har sammen med organisasjonens pågangsmot har gjort at vi klarte det. Vi har klart å være til stede for alle de som trenger noen å snakke med og det gjør meg både ydmyk og glad!

Vi opplever at behovet for noen å prate med, er enda større nå enn før. Vi snakker med mennesker i risikogrupper som er så redde for smitte at de ikke klarer å sove, spise, eller bevege seg ut døra. Vi snakker med de eldre som ikke kan møte folkene de ellers møtte på turen til butikken. Folk i karantene som ikke har noen som kan handle mat for seg. Unge fra voldelige hjem, som sitter fanget med voldsutøverne sine, uten de timene med fri når de var på skole og fritidsaktiviteter. De som kjente at det eneste som gjorde hverdagen mulig å komme seg gjennom, var samtaler med helsesykepleiere eller psykologer.

For noen av de som tar kontakt med oss nå, er stengningen av Norge uutholdelig. Det kan kjennes håpløst i hverdagen, men sammen kan vi skape håp ved å bry oss om hverandre.

Derfor er vi utrolig glade for at vi har fått til å fremdeles være her for de som trenger oss. Selv om noen av de som tar kontakt har behov for mer hjelp enn det vi kan gi, for eksempel psykisk helsehjelp, er det for mange utrolig godt å bare få dele tanker og følelser med et medmenneske som tåler det, alle de tunge og vanskelige tankene. Å få høre en rolig stemme, eller få en melding, fra noen som har lyttet til det de sa, og kan stille oppklarende spørsmål tilbake. Bare det å ha et sånt holdepunkt i hverdagen, betyr enormt mye akkurat nå.

Men dessverre har vi ikke kapasitet til å svare alle som ringer oss. Vi pleier å oppfordre folk til å ta vare på de rundt seg, og spørre om hvordan det går – og det er enda viktigere nå enn før. Vi er isolerte, alt er usikkert, og også påsken ser nå ut til å bli uten familiebesøk og selskap.

Ta derfor gjerne en telefon til en som kanskje er alene, og spør hvordan de har det, egentlig. La dem vite at du tåler å snakke om det som er vanskelig og mørkt. Da åpner du en liten dør inn til mørket deres, og slipper kanskje litt lys inn.