I gamle dager var slakting et førjulsfenomen og da gikk det helst i griser. Nå har i mange år slakting vært et helårsfenomen, og nå gjelder det ikke så mye griser lenger, om vi ikke da tar med de tobeinte.

På flere områder, kanskje særlig innen lagidrett, har «slaktespråket» med ord som slakte, knuse og senke fått såpass plass at det har tatt bolig også i hverdagsspråket generelt, og da særlig hos de unge.

Fotballkamper ser ut til å være særlig utsatt; der slaktes, knuses, moses og senkes over alle støvelskaft, både før, under og etter kampen og da kan også dommere og linjemenn gå med i dragsuget. Vi tør nesten ikke nevne ishockey.

Brølene fra sidelinja og på tribunene kan mange ganger skremme det meste, og det spørs om ikke medias dramatiske «slaktespråk» fyrer opp under holdninger som noen ganger gjør at vi kan snakke om voldsidrett.

Og vi ser at det i enkelte supportergjenger gjærer holdninger vi gjerne skulle vært foruten.

Men det er ikke bare innen idretten det har blitt sånn. «Slakting», hat og hets mot politikere ser ut til å gå på kontinuerlig rundgang, mens byråkratene havner på den berømte benken bare i perioder. Derimot ser det ut som spekulantene innen boligbygging og omsetning er bortimot fritatt. Vi får glede oss over det.

Bilmerker slaktes, drivstoffpriser og veger likeså. Og det som ikke så lett lar seg slakte, det hater vi.

Så ordet hat har fått en sentral plass i språket vårt. Det holder ikke lenger med å si at vi ikke liker postei, vi må hate postei, det blir for tamt å si at vi ikke liker det vi ikke liker, vi må hate det.

Og siden hat er det eneste som duger, er det naturlig at vi hater i hytt og vær: Vi hater postei, biler, personer, politikere, tv-program, skole, lærere og politiske partier. Og ellers det meste som omgir oss eller som vi omgir oss med. Det vi ikke liker, det hater vi.

«Jeg hater» er trulig et av vår tids mest brukte uttrykk – og store aktivitet. I vårt stadig mer todelte samfunn ser det ut som om det store skillet går mellom de som hater (ofte på grunn av «fake news», arven etter Trump) og de som hates.

Denne hat-aktiviteten, som i første rekke er et nettfenomen, ser ut til å øke i både omfang og styrke, så dette kommer vi til å se mer til framover. Selve drivkraften i denne virksomheten er ofte en «ideologi» som vi kjenner fra før og som ikke er særlig trivelig.

Hat basert på falske «sannheter» er et av vår tids største demokratiske problem, og i kriminalstatistikken og i «ideologiske» sammenhenger ser vi at når «hat-sjargongen» får virke over tid i et miljø, kan vegen til handling være kort. (Eks. Hadelandsdrapene.)

Derfor er det ikke likegyldig hvilke ord og uttrykk vi omgir oss med, og det gjelder også media, sjøl om det handler om noe så trivielt som en fotballkamp. Ordene vi bruker forteller en del om hvilke holdninger vi bærer og kan i betydelig grad sette sitt preg på den som bruker ordene og uttrykkene. Vi blir som vi prater.

Kanskje røper disse «slakte og knuse»-uttrykkene et behov for dramatikk, for salg og oppmerksomhet? Men når nesten alt påføres dramatiske og gravalvorlige vendinger, blir det noe fattigslig over hele greia. «Saltet mister sin kraft», som det heter.

Det er naturligvis banalt å håpe at media etter hvert vil søke til det humane vokabular når de skal fortelle om for eksempel en fotballkamp. For kanskje var det en trivelig kamp, hvor det ikke handlet om å slakte, knuse eller senke noe som helst?

En kan spørre om vi lever i overskriftenes tid, i vulgaritetens og bråkets tid? Likeså om lydnivået i ungdomskultusen er en del av dette fenomenet, hvor desibelnivået synes å være det viktige. Kanskje er det en sammenheng mellom språket i media, lydnivået i de unges underholdning og volden i samfunnet? Er det sånn at bråk og leven avler brutalitet og råskap? I så fall kan det være sammenheng mellom et vulgarisert språk og volden i samfunnet.

...