Gå til sidens hovedinnhold

Vi samarbeider oss til døde

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det både brenner og blåser på Gjøvik og i Vestoppland om dagen, og oppgitthet blandes med sinne, frustrasjon og fortvilelse hos veldig mange. Nok en gang ble det andre vinnere, denne gangen i den snart 15 år lange pengesløsende omvegen for å redde en idé, finne et svar på et spørsmål som de fleste aldri har stilt, i hvert fall ikke utenfor de nye konstruksjonene Sykehuset Innlandet (SI) og Helse sør-øst (HSØ) og det gamle departementet.

Flere direktører har måttet gi opp underveis, styreledere og styremedlemmer har kommet og gått, nye planer og strategier er lagt og omgjort, haugevis med rådyre konsulenttjenester er kjøpt, det samme med analyser, utredninger og rapporter, pengene har flommet ut til alle andre steder enn til drift av sykehusene, innsalget har gått trått, og utålmodigheten har tatt overhånd.

Nå må det tas en beslutning, skapes enighet, finne et kompromiss, politikerne må komme på banen, ja folket må snart ta til fornuft og skjønne sitt eget beste. Ingen kan vel ønske å bli dårlig behandlet på et nedslitt sykehus, av tilfeldige vikarer med utdatert utstyr. Nå trenger vi det beste av det meste, det beste utstyret, topp ekspertise, faglig kompetanse, selv om vi uansett må konkurrere med minst 6 andre store nye sykehus som lover akkurat det samme.

Nå må vi bestemme oss. Men det har vi ikke klart. Ikke før Mjøsbrua ble bestemt som ei slags demilitarisert sone, og ble liggende som ei hovedpulsåre til et nytt og friskt hjerte enten ved den ene eller andre enden. Så langt enigheten før det plutselig ble vanskelig å huske hvor den brua geografisk ligger. Hva menes egentlig med at sykehuset skulle ligge ved Mjøsbrua? Og hva er egentlig et løfte, hva er en avtale, hva betyr vedtak, hva betyr det vi ble enige om i vårt siste møte? Hvor lenge varer sannheten om at et ord er et ord?

Så kjenner vi godt til at det etter hvert ble vanskelig å bruke ord og argumenter alene, det måtte sterkere lut til. Økonomi ble selve brekkstanga. Nå skulle det spares og settes av penger til den nye drømmen. Knallharde krav til sparing, omstilling, effektivisering, nedbemanning, omorganiseringer, flytting og sammenslåinger. Og resultatet kjenner vi, overskridelser, underskudd, utslitte ansatte og beste og dårligste elev ble kåret hvert kvartal.

Gjøvik var veldig ofte den beste i klassen. Da ble det viktig å se Lillehammer og Gjøvik som en resultatenhet med felles ledelse. Men dårlig drift og overskridelser ble ikke borte for det. Bare litt mer uklart hvor det lå. Og så kommer tida for avgjørelser og avgjørende møter. Og skliende inn fra sidelinja dukker en ny konsulentbestilt rapport og analyse opp og trekker Brumunddal rett opp fra hatten. Med ett oppleves alt tidligere arbeid som spill for galleriet, nå er det sannhetens time. Og Gjøvik som har samarbeidet seg fram i årevis, stilt lojalt opp og tatt sine tøffe runder, opplever at de nærmest har samarbeidet seg til døde. Og det som smaker mest bittert er analyseselskapet totale ignorering av Gjøviks mange fortrinn.

Konsulenten kunne si at Hamar ofte omtales som hovedtyngdepunktet i Innlandet. Av hvem da? At Lillehammer har brukt tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen som betalt lobbyist og markedsplanlegger i denne saken er verken ulovlig eller unfair, men det sier veldig mye om hva disse avgjørelsene til syvende og sist handler om.

Lillehammer er en sjarmerende by, og Hamar har flere puber og spisesteder. Da det nye fylket Innlandet dukket opp, fikk Gjøvik, nærmest selvsagt, verken fylkesmannsembetet, eller fylkeskommuneadministrasjonen, det ble broderlig delt mellom Lillehammer og Hamar, Gjøvik fikk ikke lagretten, ikke politihovedsetet. Og med stadig tilrettelegging av store offentlige arbeidsplasser i de to andre byene, kan man ikke i neste runde bruke mot Gjøvik at det ikke er like stor befolkningsvekst der akkurat nå.

Den beste måten å hindre ei loppe i å hoppe irriterende rundt og bite, er å fjerne et og et bein. Når du til slutt har fjernet alle 6, da står den helt stille og plager ingen lenger, – men lever heller ikke veldig mye lenger. Nå er det på tida at folk i Gjøvik, Toten, Land, Hadeland og Valdres tar noen telefoner og noen togturer til Oslo.

Kommentarer til denne saken