Helsesektoren er i krise og velferdsstaten står i fare. Vil vi unngå britiske tilstander, må vi kutte i overaktiviteten. Helseministeren varsler kutt samtidig som kostnadene stiger. Helseforetakene går med «underskudd» og helsetilsatte sier opp jobbene sine i protest. Men denne gangen kan ikke politikerne kaste noen ekstra milliarder på bordet for å få ro. Nå er det alvor.

NRK Brennpunkt-programmet «Omsorg bak lukkede dører» rystet oss. Det viste at borgerne ikke får grunnleggende helse- og omsorgstjenester i Norge. For selv om helsetjenesten behandler flere pasienter enn tidligere, er det lange køer for en rekke grunnleggende tjenester.

Helsepersonell løper fortere og har mindre tid til den enkelte. Det er skrikende mangel på fagfolk. 175.000 står uten fastlege. Det er ingen tvil: Det er krise – igjen. Ser vi oss tilbake, har krisene stått i kø: ressurskrise, bemanningskrise, styringskrise, organisasjonskrise, utstyrskrise, kostnadskrise, ledelseskrise, byråkratiseringskrise, spesialiseringskrise, tillitskrise, forventningskrise, samhandlingskrise, fastlegekrise og en rekke andre store og små kriser. Helsetjenesten fremstår som den rene krisebinge.

Dette skjer samtidig som den norske helsetjenesten brukes som forbilde og modell i mange land. Tilbudet er godt og kvaliteten på tjenestene høy sammenliknet med andre nasjoner. Dessuten har vi en forholdsvis frisk befolkning.

Dette er paradoksalt. Hvordan henger det sammen? Å forstå paradoksene er en vei til løsningen på krisene. Hvordan er det mulig at vi har en prekær mangel på helsepersonell når Norge har flere leger og sykepleiere per innbygger enn de fleste andre land? Hvordan har det seg at vi har et skrikende behov for helsetjenester når vi har en forholdsvis frisk befolkning?

En av forklaringene er at en stor del av helsetjenestens aktiviteter ikke får følger for folks helse. Medisinsk overaktivitet er et godt dokumentert fenomen. En kanadisk forskergruppe identifiserte 1350 helsetiltak som ikke får følger for folks helse, og en forskergruppe fra NTNU fant 84 bildeundersøkelser som ofte har lav eller ingen verdi. Eksempelvis er de fleste MR av kne unødvendige.

Når vi tilbyr tjenester som ikke endrer pasientforløpet eller får betydning for folks helse, skaper dette køer – køer som gjør at folk som trenger det, må vente. Vi innfører en rekke helsetilbud uten at disse har noen dokumentert effekt. Robotkirurgi og protonterapi er bare to eksempler.

Det er et etisk problem at vi bruker enorme ressurser på helsetjenester som ikke har dokumentert effekt mens vi ikke har råd til å behandle de som trenger det skikkelig.

Løsningen er tilsynelatende enkel: kutte overaktiviteten og bruke ressursene der hvor de får følger for folks helse. Men det er enklere sagt enn gjort. Befolkningen har enorme forventninger til helsetjenesten. Fagfolk vil være flinke og bruke de beste (nyeste og dyreste) metodene. Politikerne vil ikke prioritere, men kappes om helsestemmene med løfter om mer.

Men nå kan de ikke lenger kjøpe seg ro med noen ekstra milliarder til «prioritering». Norge er verdensmester i å utrede prioritering, men dårlig til å prioritere i praksis. Men nå må vi faktisk kutte. Og da er det en stor fare for at man kutter i det som betyr noe for folks helse, mens vi fortsetter å tilby tjenester som ikke hjelper.

Ostehøvelen er et livsfarlig prioriteringsverktøy – bokstavelig talt. Den virkelige krisen er at vi kutter livsviktige tjenester mens vi tilbyr tjenester uten betydning for folks helse. Her har både befolkning, helsepersonell og politikere et ansvar for at vi ikke blir tragiske helter som går til grunne fordi vi bruker våre beste redskaper til feil formål.

Vi har et godt helsevesen. Men det kan bryte sammen, slik det gjør i England. Vi må derfor kutte i tulletjenestene, og ikke i livsviktige tjenester, for å sikre et godt helsetilbud til alle som trenger det i Norge – og for å sikre velferdsstaten.

Innlegget ble først publisert i Klassekampen.