Gå til sidens hovedinnhold

Vi lever i en slik unntakstilstand at vi må legge oss forberedt til å våkne opp og takle isolasjon

oa mener

Det var et av disse øyeblikkene for historiebøkene da statsminister Erna Solberg på pressekonferansen 12. mars i fjor sa «nå innfører vi de mest inngripende tiltak i Norge i fredstid». Altså; nå stenger vi ned.

Der og da forsto vi ikke alvoret. De færreste av oss hadde fantasi eller innsikt nok til å se mer enn konturene av de enorme konsekvensene. Vi løp til butikken for på hamstre dopapir og smågodt, og rustet oss for å stå 'an av fram til påske. Vi jobbet sakte på VPN over 5G og leste lekser på dugnad hjemme i egen stue. Vi raste i kommentarfeltene over folk som krysset kommunegrensene for å dra på hytta mens andre var permittert på ramme alvoret.

Først da påsken kom og gikk uten antydning til lettelser i restriksjonene, snek erkjennelsen av at dette kom til å bli langvarig sakte på. Vi begynte å snakke om «den nye hverdagen». En hverdag der skolen, jobben, butikken, treningssenteret eller fritidssyslene, kan bli stengt over natta. Der vi lever i en slik unntakstilstand at vi må legge oss forberedt til å våkne opp og takle isolasjon. En hverdag der vakter passer på at vi spriter henda og bruker munnbind på butikken, og det føles som å gjøre noe galt når vi gir våre nære og kjære en klem.

Så kom den første vaksinen som en julegave. Endelig kunne vi se lynet i tunnelen! Men siden har det foreløpig bare blitt verre. Nye og enda mer omfattende nedstenginger. Besøks«forbud». Grensestenging. Enda mer smittsomme mutasjoner. Og i Oslo bor folk like trangt.

Antall koronapasienter er doblet siden midten av februar. Hele økningen er skjedd ved Ahus og Oslo universitetssykehus. For resten av landet er situasjonen mer eller mindre stabil. I Innlandet er smittettrenden faktisk synkende, selv om Espen Nakstad er redd vi står ved inngangen til en tredje smittebølge. Selvsamme helsedirektør som samme dag sa at vi kan begynne å skimte en virkning av vaksineringen. Vaksineringen, som har gått gruelig sakte, skal over påske skyte fart. Derfor er hovedbudskapet ett år etter koronanedstengingen; håp. Om kanskje bare noen uker til kan vi gå ut i verden igjen og få overblikket over ødeleggelsene.

Vi må bare håpe at det meste lar seg reparere.

Kommentarer til denne saken