Gå til sidens hovedinnhold

Vi i Nord-Gudbrandsdalen kan ikke, på noen som helst slags måte, akseptere at det nye sjukehuset skal flyttes enda lenger sør

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I april 2017 ble det gjort et historisk vedtak i Nord-Gudbrandsdalen. Regionrådet, bestående av 6 kommuner, sluttet seg til at det skulle jobbes videre med en modell om ett sjukehus ved Mjøsbrua i høringsuttalelsen om fremtidig sykehusstruktur for Sykehuset Innlandet HF. Det var ingen smertefri vei å gå for å komme dit at kommunestyrene kunne stille seg bak at det nye sjukehuset skulle flyttes lengre sørover. For den som er litt kjent i Innlandet så vet en at det er nærmere 3 timers reisevei fra både Skjåk og Lesja til Lillehammer. Men det ble på en måte akseptert at man kunne flytte litt på det nye sjukehuset – betryggelsen lå i at her skulle man behandle HELE pasienten, samt å slippe kjøre Mjøsa rundt.

Etter dette vedtaket har det tilsynelatende skjedd mye bak lukkede dører. Helse sør-øst forandret på målbildet som var forespeilet for politikere og som dannet grunnlag for de vedtakene som ble gjort. Flere sjukehus ble i ettertid oppført på kartet og vi i Nord-Gudbrandsdalen har i grunn oppført oss veldig sindig. Hittil. Men nå røyner det på.

Da samfunnsanalysen ble presentert den 11. desember pekte den på at Brumunddal bør få det nye sjukehuset. Et par dager senere kan vi lese referat fra et styremøte i HSØ at styremedlem Olaf Dobloug fra Hamar uttaler følgende: «Ved å styrke hovedregionen, berger man hele Innlandet. Ute i distriktene er det snart bare pensjonister.»

I praksis vil dette si at vi utenfor Hamarregionen ikke betyr noe som helst annet enn en sum som danner grunnlag for å si hvor mange «brukere» det kan bli til det nye sjukehuset. I politikerspråket kalles dette listefyll.

Med slike uttalelser er jeg i ikke i tvil om at helseforetaksmodellen må skrotes og at vanlige folk – fra hele Innlandet – får ta del i så viktige avgjørelser som HSØ nå skal ta. For dette går på tilliten løs. Hvem kan vi stole på at ivaretar pasientens beste i hele Innlandet med slike utsagn?

Vi i Nord-Gudbrandsdalen kan ikke, på noen som helst slags måte, akseptere at det nye sjukehuset skal flyttes enda lenger sør, at vi skal få ytterligere 1 time ekstra i reisevei, og vi finner oss definitivt ikke i å bli nedlatende omtalt som en «gjeng pensjonister».

HSØ har nå en formidabel jobb med å gjenvinne både tillit og respekt for at man ivaretar resten av befolkningen utenfor Hamar. Det er også god grunn til å reflektere over Lillehammer som akuttsjukehus. Jeg synes det er veldig bra at vi får beholde det. Men jubelen kan bli kortvarig. Etter noen års erfaring innen offentlig forvaltning har jeg lært at det er noen faktorer som peker i denne retningen: når det nye sjukehuset er bygd, og det skal nok en gang spares penger i HSØ, hvem blir da skadelidende? Ikke det nye sjukehuset i alle fall.

Da bør man i forkant ha sørget for at spesialistsjukehuset ikke reiser seg verken i Brumunddal eller Hamar. Når HSØ har forlatt tanken om ett sjukehus så endrer det totalt spillereglene. Dersom man ikke klarer å omforenes om et hovedsjukehus, som er politisk spiselig, får vi heller bruke de ressursene vi har til å utvikle de sjukehusene vi allerede har i hele Innlandet.

Kommentarer til denne saken