Gå til sidens hovedinnhold

Vi har ikke glemt – vi har bare vært feige

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

10 år har gått siden det brutale terrorangrepet på Regjeringskvartalet og AUF sin sommerleir. 10 år har gått siden vi fylte gatene med rosetog og uttalte høyt og tydelig; vi skal ikke glemme – dette skal aldri skje igjen.

Nå 10 år etter ser vi likevel at hatytringer, hets og konspirasjonsteorier florerer på sosiale medier.

Overlevende etter Utøya mottar trusselbrev og hets.

Stadig flere politikere meddeler at de ikke orker gjenvalg nettopp fordi de og familiene deres er slitne av å være utsatt for hatytringer og hets.

Flere innrømmer at de kvier seg for å gå inn i de debattene som omhandler saker og temaer som i størst grad utløser hets og hatytringer mot seg.

Hva skjedde? Glemte vi likevel?

Jeg tror ikke det, jeg tror vi husker, jeg tror den jevne borger er opptatt av at dette ikke skal skje igjen. Jeg vet at politikere uansett partifarge er opptatt av at debattkulturen skal være god, at meningsbrytning er viktig og at vi skal behandle meningsmotstandere skikkelig. Men jeg er redd vi har vært litt feige.

For eget vedkommende er det i hvert fall slik. Jeg har vegret meg for å skrive innlegg på saker som omhandler innvandring, integrering, sosiale ulikhet og ytringsfrihet. Jeg har vegret meg for å svare på eller kommentere på innlegg i sosiale medier som hetser andre, eller som gjennom feilaktige påstander bidrar til hatytringer og frykt.

En ting er at jeg har vegret meg for å gjøre det av hensyn til meg selv, men mest av alt har jeg vegret meg av hensyn til familien min. De har ikke valgt å ha en mamma, søster, datter, kone som er politisk aktiv. De skal spares for å bli bekymret for meg har jeg tenkt og for ofte latt vær å mene, svare eller kommentere.

Jeg er helt sikker på at jeg er ikke alene om dette. Men gjennom dette har jeg og mange med meg bidratt til en fraskrivelse av ansvar. Vi har overlatt debattene til trollene, haterne, konspiratørene når det var vi som skulle ha hevet stemmen og satt ned foten. Ytringsfriheten har fått trangere plass fordi vi som burde bredde debattene og samtalene har feiget ut og valgt å tie. I sin ytterste konsekvens har jeg gjennom dette overlatt utfordringen med å endre debattene til de jeg skulle skjerme, ungene, neste generasjon.

Men ikke nå lenger. Jeg vil bidra til at vi lokale folkevalgte legger til rette for samtalene og debattene om hva slags ytringskultur de unge skal vokse opp med. At vi skal tørre å vite mer om hvordan vi kan unngå fremvekst av ekstremisme, uansett hva slags religion eller ideologi den vokser frem fra. At vi skal bidra til de gode samtalene rundt lunsjbordet, på foreldremøtene og i de folkevalgte organene. Vi må rett og slett ta motet tilbake å stå opp mot hatprat og hets. Vi er ikke bare som politikere, men også som medmennesker forpliktet til å gjenerobre ytringsrommet slik at vi skaper trygghet og tilhørighet.

Jeg har ikke glemt.

Kommentarer til denne saken