Absolutt siste skoledag i grunnskolen. Denne dagen har vi lengtet etter. Å være foreldre til et barn med skolevegring er en nærmest uutholdelig oppgave. En oppgave knyttet til så mye skam, stigmatisering og utenforskap at livet til en hel familie sakte, men sikkert ble til noe vi ikke kjente oss igjen i. Et liv vi ikke valgte eller ønsket oss. Og som vi likevel måtte håndtere.

Fortellingen om å være foreldre til et barn som strever, er så uløselig knyttet til barnets egen historie at det å dele noe om hva det innebærer kjennes som et overtramp mot det barnet som skal eie sitt eget liv. Så bær over med at jeg deler en historie som ikke bare er vår egen. Innlegget er skrevet medden det gjelders velsignelse. 

For ti år siden hadde vi en gutt som var akkurat sånn som seksåringer skal være siste sommeren før skolestart. Han var nysgjerrig, vitebegjærlig og praktisk anlagt. Han bygget tidsmaskin i tre sammen med de beste vennene han har, han fikk sin egen båt og lærte seg å ro og han gledet seg sånn til skolen at han ikke fikk sove om kveldene. Med et våkent blikk stod han på skoleplassen med en litt for stor oransje ryggsekk, høsten for ti år siden. Om vi hadde ant hvordan de ti årene skulle bli, vet jeg ikke hva vi hadde gjort den dagen. 

Om vi hadde ant hvordan de ti årene skulle bli, vet jeg ikke hva vi hadde gjort den dagen. 

Noen vil kanskje si at vi må fokusere på de dagene som gikk bra. De dagene han kom seg av gårde, og de dagene det fungerte. Etter et halvt år i første klasse kontaktet vi helsesøsteren, vi merket at den gutten vi kjente ble innesluttet, han ble sint og han ville ikke ut av rommet sitt om morgenen. De voksne på skolen gjorde alt de hadde lært at de skulle gjøre når en elev ikke vil være der. Holde på rutinene. Hjemme ble kampen om å få gutten til skolen hardere og hardere. Vi visste at det var vår plikt å få ham helt frem. Vi lokket og lurte helt til det ikke virket lenger. 

Så lenge han var liten nok, kunne vi bære ham inn. Så ble han for stor til at vi klarte det. Hvordan skulle vi nå få ham til å møte opp i et klasserom hvor han ikke fant sin plass. Han satte seg under pulten, han satte seg ute på gangen og til slutt, når han på alle mulige vis hadde forsøkt å fortelle hvor vondt han hadde det, så veltet han pultene og ropte til lærerne. 

Ingenting av den gutten som bygget tidsmaskin og rodde i egen båt var igjen. Det var mørkt og hardt det vi så nå. Og når femteklassingen din sier til deg at han vil forsvinne i det sorte vannet under brua, for det er ingen vits i at han finnes i verden. Hva gjør du da? Det skal jeg si deg. Da gråter du. For det er skoleplikt i Norge, og det er fem år igjen. Og alt du klarer å tenke på er at ungen din ikke passer inn. At familien din ikke passer inn. For alle må jo klare å gå på skolen! 

Men dette skulle ikke være hans fortelling, det skulle være om hvordan det er å være foreldre til et barn som ikke klarer å gå på skolen. Om å møte verden når barnet vårt ikke passer inn. Det tar all kraften vi har. Det tar helsen vår og det tar drømmene våre. Vi blir kjedeligere å være sammen med, fordi vi enten er så sinte på systemet som er som det er, eller så slitne av å kjempe for at han skal få en plass, finne en måte! Vi blir ensomme. Vi blir isolerte. Vi må si nei til de jobbene vi har drømt om, selv om det kommer et tilbud. Hele familien preges av at vi har en skole som ikke passer for alle. Det kan umulig være god samfunnsøkonomi at familier går til grunne?

Det tar all kraften vi har. Det tar helsen vår og det tar drømmene våre.

Vi gikk ikke til grunne. Vi var heldige og møtte gode hjelpere som hadde med seg en ny tilnærming. Mennesker med kunnskap og tålmodighet. Som var nysgjerrige og undersøkende, som lot systemer være systemer og som tok den tida det måtte ta for å lappe sammen innsida på en gutt. 

Sakte, sakte så vi glimt av den ungen vi kjente fra den sommeren han fylte seks år. Og oftere og oftere stod han opp om morgenen, tok matpakken fra benken og syklet til skolen. Matpakken som ble smurt, i alle årene han ikke kom seg på skolen, for å holde oss fast i en slags normal. Gleden over å se en tom matboks på ettermiddagen, dere! Og i kveld var det kaker. På skolen. 

Gutten som har hatt siste skoledag har kjøpt seg egen båt, i sommer skal han være på havet. Og han gleder seg som bare en sekstenåring kan, til han skal begynne på videregående til høsten. Og selv om hans skolehistorie endte godt, kan jeg ikke fri meg fra tanken om at det kjennes som om vi har mistet noe.