Gå til sidens hovedinnhold

Vi følte oss trygge på at den sterke frøkna vår kunne håndtere det meste – så ble hun plutselig helt slått ut av feber

Dagens kommentar

Frykten hadde egentlig begynt å slippe litt taket nå. Det er halvannet år siden jeg ble mamma til et prematurt barn. Hun veide rett over to kilo da hun ble hentet ut. Bittelille jenta vår var sterk. Med unntak fra mat gjennom sonde trengte hun ikke mer hjelp enn det som er vanlig de første dagene i livet. Likevel måtte vi være ekstra forsiktige i lange tider. Den bittelille kroppen var ikke sterkt rustet for slike hverdagslige utfordringer helt vanlig sykdom kan føre med seg. Halvannet år og flere forkjølelser senere følte vi oss tryggere på at den sterke, men fortsatt lille frøkna vår, kunne håndtere det meste.

Så ble hun plutselig helt slått ut av høy feber. Det tok ikke lang tid før manglende matlyst gjorde henne slappere og slappere. Så sluttet hun å drikke også. Fra legevakta på Gjøvik ble vi sendt videre til sykehuset på Lillehammer. På kreativt vis klarte de, ikledd fullt smittevernutstyr, å lure både blod, urin og andre kroppsvæsker ut av en svært lite samarbeidsvillig og trøtt unge.

I løpet av natta utelukket de en lang rekke bakterielle infeksjoner. Dagen etter fikk vi vite at hun ikke hadde korona heller, men de visste fortsatt ikke hva som førte til at hun ble så fryktelig slapp og hadde så veldig høy feber. Vi ble lagt inn. Flere ganger i døgnet kom hvitkledde inn i fullt smittevernutstyr for å undersøke frøkna og gi oss det vi måtte ønske av mat og drikke. Nye undersøkelser fulgte, men verken røntgen, ultralyd eller blodprøver ga svar på hva som var i veien. I mellomtiden satt datteren min og jeg helt isolert på et rom på Lillehammer sykehus. Isolat anbefales ikke, så sant man ikke virkelig må. Vi hadde et fint rom på sykehuset, men det er lite areal å oppholde seg på dag ut og dag inn. Etter noen netter med tilførsel av væske og næring viste prøvene tegn til bedring og vi kunne reise hjem.

Hjemreisedagen kom åpenbaringen. Feberen forsvant og et utslett dukket opp. Legene kunne endelig konkludere. Vesla hadde den helt vanlig barnesykdommen tredagersfeber. En virusinfeksjon, som for hennes del ble så kraftig at det endte med innleggelse. Det skjer visst ikke så ofte, men siden hun har noen kilo for lite på kroppen blir hun ekstra sårbar når matlysten forsvinner.

Frøkna mangler fortsatt litt energi, men det nærmer seg hverdag igjen. Hun som hylende løper rundt spisestuebordet med hendene i været fordi gleden bare bobler over i henne er rett rundt hjørnet nå. Heldigvis har vi et helt system som står klare til å hjelpe når disse gledeshylene er så uendelig langt unna. Når den energiske kroppen i løpet av få timer forvandles til en sovende slapp bylt som ikke en gang orker å drikke. Mange forteller historier om et helsevesen som ikke har møtt dem, slik som de har møtt oss. Om helsepersonell som har gjort feil. Det er viktig at de historiene kommer fram, men det er også viktig at vi vet at de finnes en hel del helter i hvite frakker og munnbind som alltid strekker seg litt ekstra også. Det er fryktelig kjedelig å sitte på isolat på et sykehus, men det er langt mer betryggende enn alternativet.

Kommentarer til denne saken