Våronn før i tida

Illustrasjonsfoto fra arkivet: Foto Runa Bjone

Illustrasjonsfoto fra arkivet: Foto Runa Bjone

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Meninger 

Fortelling

Årene går, tiden flyr – stadig raskere. Våren er håpets årstid, det er da alt som skal vokse og gro våkner fra en vinter i dvale. Vi kan se det grønnes i tun og på vold, fuglekvitteret er fraværende bare en kort stund på høgste natta. For min del går minnene bl.a. tilbake til fortidens våronn. Et våronnarbeid som er ulik den vi nå er vitne til.

Mine minner er bl.a. knyttet til møkkjøring med hest og kjerre, og hvor greipa var et uunnværlig redskap. Kjelleren måtte renskes for alt sitt innhold. Formålet var tosidig – det måtte ryddes plass for kommende periode med inneforing av dyra og all gjødsel måtte komme nyttevekstene til gode. Det som jorda kunne gi var den gangen av største betydning, ja livsnødvendig. Å breie møkk var en av mine få spesialiteter, selv far min var fornøyd med ungkvelpens innsats med greipa. Et stykke arbeid som for lengst har gått ut på dato.

Møkkbreiing var tungarbeid, svetten rant mens sola stekte mere enn man ønsket. Etter hvert som en vokste til og ble med i ungdomsflokkens 17. mai-fester på lokalet var dagen «derpå» oftest lei å komme gjennom.

Nettopp denne dagen var fra grytidlig morgen viet nettopp breiing av møkk. Tiden rundt 17. mai ble reknet som beste våronntid i Torpen. Man var gjerne litt «uggen» etter nattens hendelser, men i arbeid måtte man selv om kroppen var sterkt i ulage. Det bedret seg noe utover dagen etter at man hadde fått svettet ut.

Nyansene er store. Den gang ikke motordur og leven, bare svak singling av greipas kontakt med steinrikt jordsmonn. Linerla var med en og fant sin føde blant kumøkk og moldrik jord. Den trippet med på lette bein, var med på våronna på sitt vis. Man kunne høre en svak sus skapt av en syd- østlig bris og det anget av vår og en gryende sommer. Bjørketrærne hadde irrgrønne blader med størrelse av ørene på musa.

Gamper og folk kunne den gangen – for lenge siden, unne seg en god dugurdskvile. Etter et solid matmål kunne ungkvelpen strekke seg ut i skyggen av det store tuntreet og øyelokkene ble tyngre og tyngre. Snart sovnet han med lette snork. Natten hadde vært kort. Først ved sjutida på kvelden var arbeidsdagen over. En var en smule kei og sliten, men ikke utslitt. En sorgløs og lykkelig tid. En helt annerledes tid.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags