Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det må være lov å mene både at lærere bør ha samme lønnsutvikling som andre – og at streiken har pågått for lenge nå. Den rammer barn og unge tilfeldig, urettferdig og hardt. Jeg har to av dem hjemme. En som skulle vært på ungdomsskolen og en som skulle vært på videregående. I stedet er de blitt gisler i en fastlåst samfunnskonflikt.
Som journalist ser jeg selvsagt det prinsipielle i konflikten, med streikeretten, lønnsutviklingen, kommuneøkonomien og alt det der som de voksne skal finne ut av. Men, som forelder er jeg sant å si helt fortvilet. Særlig når jeg leser på starten av enda ei streikeuke at riksmeklingsmannen har gitt opp, og at det ikke er planlagt noen nye møter mellom partene.
I Innlandet mangler det kvalifiserte lærere i over 1 000 årsverk
Ett døgn etter denne konklusjonen ble kjent, er det fortsatt ikke ett parti, én politiker som har klart å mobilisere såpass til reaksjon på dette at det er registrert hos NTB. Det er mer enn 69.300 lærere i Norge, en stor gruppe som ingen partier vil legge seg ut med. Og KS er jo politikerne, på vegne av kommunene.
Barn ved tilfeldig valgte skoler må bare finne seg i at læringen, hverdagen og fungeringen deres blir brikker i lønnskampen. Og det er lite opinionsdannende liveoppdateringer fra de tomme skolebussene, sammenlignet med vegg-til-vegg-dekningen av pilotstreiken som truet de voksnes sommerferie.
Utdanningsforbundet har fått utført en spørreundersøkelse som viser at sju av ti støtter streiken. Prinsipielt og grunnleggende støtter vel alle streikens hensikter og streikeinstituttet i seg selv. Men det er ikke like lett å sitte stille og se på nært hold hvor hardt og skjevt konflikten nå rammer ungdommene våre.
«Vi har en plan» sa Utdanningsforbundet da skolen startet igjen. Den planen innebærer åpenbart at de ungdommene og skolene som tilfeldigvis ble rammet tidlig, skal få svi lenge, før konflikten trappes opp til et nivå som gjør at den før eller senere må ta slutt.
Ingen er uenig i at alle steiner må snus for å få opp prosenten faglærte lærere i skolen, til barnas beste i framtida. Mange flere sosialfaglige arbeidere må også inn for å hjelpe læringen nå fram til alle.
Skolestreiken: – Veldig kjedelig og bekymringsfullt
Men, hva med barna som står fast i denne akutte situasjonen her og nå? Når det er lærerkreftene som har passert fraværsgrensa? Hvordan stiller dette seg for elevene som har mistet disse timene, dagene og ukene allerede, uten engang å ha vært tett i nesa?
Noen har fått en dårlig start på helt ny skole. Andre skal søke seg inn på videregående med årets resultater. Disse skal konkurrere om skoleplass mot elever som nå er godt i gang med skoleåret. De individuelle konsekvensene kan bli store, spesielt for «de sårbare barna».
Og hva med de som i disse ukene har mistet motet?
Jeg ser representanter for Utdanningsforbundet bruker ord som at situasjonen er «kjedelig» og at ingen er mer bekymret for de sårbare elevene enn lærerne. Jo, det kan jeg love at noen er!
Partene må tilbake til forhandlingsbordet nå. Verken kommunene, politikerne, foreldrene eller lærerne kan lenger sitte stille og se på at koronagenerasjonens rettmessige og nødvendige behov stilltiende feies under teppet enda en gang.
Var vi ikke nettopp helt enige om at de allerede har ofret nok?