Den 11. februar 2022 nedsatte regjeringen en energikommisjon. Bakgrunnen er den oppståtte strømpriskrisen for norske virksomheter og norske husholdninger, som er forårsaket av bygging av kabler til utlandet, og tilslutningen til EUs energimarked og kontrollenheten EUs energibyrå Acer.

Om man legger kommisjonens mandat til grunn – er spørsmålet: Handler det om å få strømprisene ned – eller handler det om å øke produksjonen med formål salg og økte fortjenester? Jeg frykter det siste, hvor husholdningene fortsatt må forholde seg til nivået på EU sine kraftpriser, og hvor det offentlige trolig må subsidiere strømregninger for å kunne opprettholde det høye prisnivået.

Energikommisjon har som mandat, sitat: «å kartlegge energibehovene og foreslå økt energiproduksjon, med mål om at Norge fortsatt skal ha overskuddsproduksjon av kraft og at norsk industri og norske strømkunder fortsatt skal ha rikelig tilgang på fornybar kraft».

Er denne kommisjonen dermed en avledningsmanøver med formål om mer marked? Og hvor de med mye penger kan ha det varmt og godt, mens andre sitter og fryser om vinteren?

Det er ikke til å forstå at kraften – som tilhører fellesskapets, som det koster 10–12 øre i snitt å produsere pr. kWh, skal koste opp mot 4,88 kroner til forbruker slik den gjør 04.03.2022 (Kilde: GD). Spesielt når rundt 90 % av kraftproduksjonen eies av det offentlige fellesskapet (kommuner, fylker stat).

Konsesjonslovene som kom i 1906 hadde som formål å hindre utenlands oppkjøp av fallrettigheter, og skulle sikre billig strøm til industrien og hjem, samt sikre demokratisk styring, kontroll og revisjon av kraftselskapene og lednings-/ forsyningslinjene. Og videre at strømmen skulle leveres til kostpris. Hjemfallsrettigheten, som skulle sikre framtidig offentlig eierskap på krafta kom i 1909. Disse lovene er i dag underordnet EUs lover gjennom EØS-avtalen.

Det viktige må være at det offentlige sikres førsteretten på å forvalte kraften som produsere på norsk jord, og at kraftproduksjonen og salg av denne er offentlig eid! Og at den norske krafta er under demokratisk styring, kontroll og revisjon, slik den var fra til 1990/1991, da energilovene ble endret. Dette burde vært energikommisjonens viktigste oppgave å utrede og sikre også i framtiden.

Etter at EFTA-domstolen i 2007 fastslo at forskjellsbehandling av offentlige og private vannkrafteiere er i strid med EØS-reglene, er det ikke gitt at framtidig ny kraftproduksjon vil være offentlig eid. I dag eies eksempelvis ca. 60 % av vindkraftverkene i Norge av utenlandske selskaper.

Dommen fra 2007 har medført at flere private småkraftverk er solgt til utlandet – til odel og eie, og med bortfall av hjemfallsretten.

AS-ifiseringen av kraftverkene, og at krafta ble omgjort til en vare som kan omsettes i et marked (kraftbørs) er hovedproblemet i dag, og at kraftmarkedet blir styrt fra EU – etter de avtalene som norske myndigheter har inngått med EU og andre land.

I dag forvaltes den norske strømmen som om den er privat eid. Ordet privat (latinsk: privare) – er i ordbøkene definer til «det som er privat er frarøvet offentligheten». Derfor får vi ikke lenger strømmen til kostpris.