Gå til sidens hovedinnhold

Valgkamp og usynliggjøring

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg sitter i den uvanlig varme sensommersola på Mjøsstranda med ettermiddagskaffen. Tankene kretser rundt valget, om det å bli eldre og at partiene i denne valgkampen – der Norge har flere eldre i landet enn noen gang, verken har snakket om eldreomsorg, hvordan eldre fortsatt kan bidra i samfunnet, viktigheten av ikke å bli diskriminert og ekskludere med hensyn på digitalisering, for å nevne noe. Ingen ser ut til å ha hentet innspill fra de eldre selv, om hvordan de mener alderdommen best kan leves, hva de er opptatt av, at de også har møteplasser i byene (ikke bare studentene), hvordan de kan delta i lokalpolitikken – å si noe om hva de ønsker seg, hva de kan bidra med, aktiviteter/ fritid, boformer /boligpriser, hva de forventer av kommunen de bor i, og hvilke scenarier de selv må ta ansvar å planlegge for.

Eldre, ja – rart å leve i et oppgående samfunn, allikevel oppleve at det samme samfunnet «gir slipp» på deg og mer enn gjerne forsiktig pusher deg inn i den usynlige klubben av gråhårede, ved oppnådd pensjonsalder. Tenk, alle vi som var yrkesaktive, i alle salgs jobber, på alle nivåer i samfunnet for noen år siden, er plutselig bare definert som en samfunnsgruppe; pensjonistene. Vel, kanskje ikke de første årene, men det er uansett politisk ressurssløsing ikke å høre etter hva eldre med sin «livskompetanse» tenker og mener.

En god og enkel standard for hvordan politikere bør behandle eldre, tilbud /tjenester til dem og hvordan disse blir gitt, er å tenke på hvordan de selv ønsker å bli behandlet som eldre.

Heldigvis er de fleste pensjonister friske, aktive og samfunnsinteresserte til langt opp i årene. Derfor er det et nederlag for politikken og demokratiet at de blir sluset ut så altfor tidlig fra kommunestyrer og storting.

Stortinget skal speile befolkningen. Det vil si at alderssammensetningen og geografisk tilhørighet hos de som sitter på Stortinget skal inkludere både unge, voksne og eldre fra forskjellige deler av landet. Slik er det jo ikke i dag, snart er ingen over 65 år igjen på Stortinget (det er bare i USA og «utlandet» de satser på 70-åringer i de viktigste vervene).

Denne store gruppen eldre over 67 år, utgjør nær 700.000 i dag, og vil bikke mot én million i 2050 (tall fra Statistisk Sentralbyrå), det utgjør en femtedel av befolkningen. Da må man være representert der makten rår. Vi får stadig flere yngre «utdannede» politikere, unge som har vokst opp i politiske organisasjoner. Det er ikke bare bra, erfaring fra et yrkesliv/voksenliv er viktig lærdom og noe man ikke kan kurses i, eller lese seg til. Viktig at unge kommer inn, men like viktig å bevare personer med erfaring og levd liv. Det må være en god blanding her.

Pensjonister vil også gjerne «leve livet» så lenge det er mulig og er ofte en kjøpesterk gruppe, både når det gjelder handel og tjenester. Det skulle man ikke tro i forhold til hvordan reklame og detaljhandel ofte kun retter seg mot unge- 60/70-pluss er dårlig representert. Kanskje særlig myntet på kvinner, heter det at «forfengeligheten er det siste som dør». Der ligger det et stort ubenyttet potensial hos forretningsstanden, når det gjelder oss godt voksne. Tenk så hyggelig å lese et blad for eksempel, med inspirasjon for vår aldersgruppe, der det i tillegg til artikler om muligheter, politikk/samfunn, reisereportasjer og kultur, står om moter for godt voksne (inkludert frodige damer), interiør og fornyelse av klær/møbler du allerede har, digitalisering og hvordan henge med.

Ikke bare blader med artikler som «forskudd på arv, hvordan skrive testamente, kritisk blikk på pillene dine, føler du deg datostemplet, sykdommer du kan få» og noe i den dur. Ønsker meg et blad med mye positivitet, som også er livsbejaende for den eldre garde, gjerne med en touch av «glam». Det kunne hete «Endelig voksen!»

Nå gled visst tankene ut på «viotta».

Politiske partiene snakker om inkludering, om at alle skal med, men legger de til rette for det? 700.000 nordmenn over 67 år burde ikke stå med lua i hånda. Livet varer ofte lenge etter fylte 67. Vi må leve mens vi gjør det og være synlige i samfunnet, ha mange forskjellige stemmer, både i lokalpolitikken og på Stortinget. Vi vet best hvordan det er å være i den alderen vi er, med de eventuelle utfordringene det innebærer, spør oss!

Det finnes ikke noe mer irriterende enn en 25 år gammel politiker/saksbehandler eller NAV-ansatt som skal fortelle deg om livet.

Kommentarer til denne saken