Sigrid er lastebilsjåfør, og trives best blant gutta

med på laget: Sigrid Trøen Rime trives best blant gutta. Og arbeidsfellesskapet av sjåfører og asfaltleggere setter stor pris på å ha henne med på laget.

med på laget: Sigrid Trøen Rime trives best blant gutta. Og arbeidsfellesskapet av sjåfører og asfaltleggere setter stor pris på å ha henne med på laget. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Dypt konsentrert, med den største selvfølgelighet, manøvrerer hun den 50 tonn tunge lastebilen på plass bak asfaltmaskinen.

Sigrid Trøen Rime (23) trives aller best blant gutta. Eller karene om du vil. Som lastebilsjåfør i selskapet Fagernes Anlegg går halve sesongen med til å kjøre asfalt for Veidekke. Og dette miljøet er kjemisk renset for kvinner. Helt til Sigrid kom på banen. I sommer har mange sett den lyse, unge kvinnen som har inntatt mannsbastionen ute på vegene.

Naturlig for meg

– Jeg er vel typisk guttejente. Jeg har alltid likt å drive med gutteting. Helt siden pappa tok meg med på anleggsjobber da jeg var liten, har jeg likt alt som durer og kan kjøres, sier Sigrid.

Hun har nettopp fylt opp lastebilen med nesten 30 tonn rykende varm asfalt på Veidekkes anlegg i Aurdal. Ferden går mot Bagn, der asfaltarbeiderne venter. De skal legge nytt dekke på E16 fra Bagn og gjennom den nye tunnelen ved Bergsund.

Opp de bratte bakkene mot Aurdal girer automatikken på lastebilen ned til krabbegir. Bilen vibrerer og den tunge lasten kjennes godt. Det samler seg et par biler bak. Men 23-åringen las seg ikke stresse. Med blikket i speilet og hendene avslappet på rattet fører hun beistet opp til E16, og vi setter kursen mot Bagnskleiva. Ned bakkene og svingene ser vi 2–300 meter rett ned i elva.

– Vi tenker ikke så mye over det. Men vi er forsiktige, sier hun. Vi møter en lastebil i en av svingene. Det er ikke mye å gå på for noen. Men sjåførene hilser vennlig, og fortsetter å konsentrere seg om sitt.

Nede i Bagn venter asfaltleggerne på lasset til Sigrid. Det er viktig å ankomme til rett tid, det må være flyt i utleggingen. Denne dagen er seks biler i aksjon for å forsyne arbeidslaget på E16.

– Det er flott å ha Sigrid med på laget, forteller Odd Arild Dokken, leder på arbeidslaget. Han har jobbet for Veidekke siden 1982, og har aldri opplevd å ha kvinner med på laget før.

Tonen er spøkefull og god. At en 23-åring med langt, lyst hår og tatoveringer har blandet seg inn i gutteklubben, er åpenbart stor stas. Sigrid har funnet seg godt til rette i gjengen, og er godt kjent med både kulturen og sjargongen. Det er fredag, og siste lass før de tar helg. Stemningen er svært god, på slutten av ei arbeidsuke med mange timer.

Opp klokka fem

– Jeg må opp klokka fem. Vi starter arbeidsdagen klokka seks, og jobber til vi er ferdige. Men når vi er ferdige, vet vi aldri, forteller Sigrid på tilbakevegen. Nå gleder hun seg til helga.

– Tipper at det blir en del timer på sofaen, antar hun.

Selv om lastebilen er komfortabel, blir sjåførene slitne av å være så intenst konsentrerte.

– Hvis du skulle velge et annet yrke, hva ville det bli?

– Sikkert i samme gate. Jeg kunne tenke meg å kjøre langtransport. Eller å kjøre anleggsmaskiner.

– Tenkere du over at du kan være et forbilde for andre jenter?

– Egentlig ikke. For meg har dette med biler og maskiner vært naturlig fra jeg var liten. Jeg er utdannet som bilmekaniker, og skrur gjerne til hobbybruk. Jeg har to biler, en Opel Omega og en Opel Rekord. De er enkle å skru på, forteller hun.

Hun utdannet seg til lastebilsjåfør i Sogndal etter videregående.

Røff, men varsom

Sigrid kan virke både bestemt og tøff. Det er mye girl-power her, når hun fyker inn og ut av lastebilen, ikledd romslige arbeidsklær. Stereoanlegget i bilen serverer rock når hun er alene. Og rocken skal være hard. Hun kunne godt tenkt seg mer bass i anlegget.

Men ute på vegen er Sigrid en forsiktig sjåfør. Hun presser ingen grenser, det er ikke viktig å komme fortest fram. En halvgammel Opel kan slenges rundt svingene på all slags føre. Men en fullastet Volvo lastebil på 50 tonn skal behandles med den største respekt.

Hun har opplevd hvilke krefter som finnes i slike biler hvis du mister kontrollen. Det var ikke gøy.

– Det er jo et stort ansvar som hviler på oss som kjører tunge kjøretøy. Vi opplever daglig at andre trafikanter viser liten forståelse for dette, sier hun på veg tilbake opp Bagnskleiva. Men nå er bilen tom for last, og vekten er mer enn halvert.

Nå gjenstår det bare å få bilen tilbake til basen på Fagernes, og avslutte arbeidsuka med vasking og rensking.

– Jeg tipper det blir ei rolig helg. Jeg er jo såpass gammel at jeg har fått rast fra meg det verste. Og det er fint å være uthvilt og opplagt igjen mandag morgen.

Artikkeltags