Gå til sidens hovedinnhold

Vaksinen - mest tillit og tro, mindre om vitenskap

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Koronavaksinen kom som et julebudskap fra regjeringen. Etter måneder i nedstenging og isolasjon, permitteringer og krisepakker, oppsigelser og konkurser var forløsningen kommet: vaksinen. Men like raskt som vaksinen kom, dukket kritikken opp: vaksineringen går for tregt.

Koronavaksinen er en banebrytende ny type vaksine som er utviklet, testet og godkjent i rekordfart. Det vi vet er at den er testet på rundt 20.000 (av 44.000), at virkningen er god og at det er meldt om få alvorlige bivirkninger i dens korte levetid. Samtidig får vi meldinger om en rekke vaksinerelaterte dødsfall fra Legemiddelverket.

Det vi ikke vet er hvor lenge effekten varer og om vaksinen hindrer at man smitter andre. Vi vet heller ikke hvor raskt og hvordan og om viruset vil forsvinne, eller om det vil komme igjen i andre og verre former. Virkningen på barn og ungdom under 18 år, på eldre over 75 år, gravide og ammende er usikker. Det samme gjelder virkningen på muterte varianter. Det samme gjelder virkninger og bivirkninger på lang sikt. Vår viten er derfor begrenset, og når vaksinen nå rulles ut, er det i stor grad basert på tro. I den vanskelige situasjonen er vaksinen vårt beste håp. Men da er vi over i troens verden.

Usikkerheten gjør det å vaksinere seg til en trosakt, en symbolsk handling som uttrykker vår tro på vitenskapen, fremskrittet og fremtiden. Ikke å ta den – eller å være skeptisk – blir som å være vantro i en vanskelig tid. Slik sett er vaksinen et sakrament. Den skal gi oss frelse fra det onde i oss og mellom oss. Men skal vi stole på vaksinen?

Tillit har tre kilder: Autoritet, kompetanse og manglende alternativer. Gjennom koronapandemien har det norske folk vist stor tiltro til myndighetenes håndtering av situasjonen og fulgt lojalt opp under mottoet «nasjonal dugnad». Det har gitt gode resultater: få er døde. Det er gode grunner til å tro at dette også vil gjelde koronavaksinen.

Kompetansen er kanskje mindre tillitvekkende. Håndteringen av svineinfluensapandemien vekker fortsatt tvil hos mange. Da den reelle effekten av koronavaksinen fortsatt er usikker, er det kanskje ikke kompetansen som bidrar mest til tilliten. Vi må ikke nedvurdere den formidable innsatsen som Folkehelseinstituttets og helsemyndighetenes folk har gjort – det er bare fortsatt mange ting som vi ikke vet.

Har vi noe valg? En annen viktig kilde til tillit hos og mellom mennesker er manglende valgfrihet – at vi ikke har noe valg. Selvsagt kan vi i prinsippet la pandemien skylle over befolkningen, la mange dø, og gå videre, men i dagens situasjon er dette ikke noe reelt valg. Vi kan velge mellom å leve distansert og isolert eller å ta vaksinen – mellom å beskytte oss selv og å bidra.

Når kunnskapen er begrenset må vi basere oss på tro og tillit. I Norge har vi tradisjon for å stole på helsemyndighetenes autoritet. For noen grupper (mellom 18 og 65) kan vi basere tilliten på kompetanse, men når det gjelder langtidsvirkningene og nye mutasjoner må vi foreløpig basere oss på tro. For mange dreier spørsmålet om vaksine derfor seg ikke om vitenskap, men om tro. Den viktigste kilden til tillit for mange er derfor at vi ikke har noe bedre alternativ. Vi velger vaksinen fordi vi ikke har noe valg.

En tidligere versjon av denne kronikken har stått i Klassekampen (28.01.21).

Kommentarer til denne saken