I OA på nett publisert 10. april kan vi lese at «Uakseptabel vetorett truer naturvernet». Ikke overraskende kommer utsagnet fra fagleder i Naturvernforbundet, som mener at det er «det til enhver tid sittende flertall i kommunene» som er bestemmende i vernesaker.

Mer feil kan han vel ikke ta; fakta er at den omtalte «prosessen» ennå ikke har blitt noen prosess.

Så langt har Klima og Miljødepartementet ønsket å kartlegge behov og interesse a) for nye verneområder b) for utvidelse av eksisterende nasjonalparker /verneområder.

Vi kan være enig om en ting; det har, så langt, vært en svært udemokratisk framgangsmåte, der ikke en gang grunneierinteressene er invitert inn.

Berørte kommuner er invitert til å si sin mening, men i de fleste kommuner har saka ikke vært til politisk behandling. Naturvernforbundets påstand faller derfor på sin egen urimelighet samt på manglende faktakunnskap.

Er det en faktabasert sannhet at områder i kongeriket som ikke er omfattet av vern, blir miss-skjøttet? Grunneiere har generelt forvaltet sine utmarksrettigheter med klokskap, i visshet om at kommende generasjoner også skal ha et driftsgrunnlag. Denne forvaltningen koster ikke storsamfunnet en krone … Det samme gjelder ikke for nasjonalparkene og andre verneområder, som sliter med å få nok midler til drift.

Det må være opp til lokal og kommunal forvaltning å unngå vern i områder med allerede stor trafikk og som ulike næringsinteresser er helt avhengige av, jamfør Valdresflya. Vi kan ikke her legge opp til mer detaljstyrt bruk og økt byråkratisering som også vil skape økt konfliktnivå mellom næring og vern.

Vil avslutningsvis informere om en liten detalj fra styrearbeidet i Jotunheimen Nasjonalpark; over 50 prosent av alle dispensasjonssøknader om motorferdsel i nasjonalparken gjelder tilrettelegging for storsamfunnets rekreasjonsbehov. Dette til informasjon - og ettertanke.