Gå til sidens hovedinnhold

Utfordringer med tolkning

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Selv med et nytt stort akuttsykehus vil det for en del spesialbehandlinger også i fremtiden være nødvendig å bringe pasienter til universitetssykehusene St. Olavs, OUS, eller Haukeland. I følge Prosjektrapporten behandles allerede i dag mellom 7-9 prosent av pasientene som hører til under Sykehuset Innlandet ved OUS. Dette er spesialiserte funksjoner som ikke tilbys ved sykehus i Innlandet.

Med den økte medisinske spesialiseringen som finner sted er det også liten grunn til å anta at denne prosentandelen vil bli mindre om det bygges et nytt stort akuttsykehus. Man vil fortsette med å bringe/henvise pasienter til universitetssykehus når SI ikke besitter slik spesialistkompetanse.

Det er også slik at de aller fleste pasienter lider av mer alminnelige sykdommer og at de ferdigbehandles ved det sykehuset som de først ankommer. Pasienter foretrekker, og får i de aller fleste tilfeller det beste resultatet på et sykehus nær der de bor.

I følge SSB er det er slik at økningen i innbyggere i de fire byområdene rundt Brumunddal vil være rundt 20 ganger så stor som i Brumunddal fram mot 2040. Vi i Sykehusaksjonen, har hele tiden ment at den beste løsningen er å videreutvikle tre sykehus i områder hvor de aller fleste bor og vil bosette seg i fremtiden, nemlig i byene Lillehammer og Gjøvik og aksen Elverum - Hamar. Ikke på et sted midt i mellom, som fylkesrådmannen i Oppland uttrykte seg i 2017.

Så til spørsmålene om kvalitetsindikatorer. Dag Frode Kjernlie skriver: St. Olav har et langt bredere, og på mange områder bedre faglig tilbud enn det Innlandet kan tilby. Dette bestrides selvsagt ikke. Det ville være underlig om et norsk universitetssykehus skulle være smalere enn selv et meget godt mellomstort akuttsykehus. Sammenstillingen viser også at på enkelte av indikatorene kommer St. Olavs er bedre ut enn sykehuset på Lillehammer. Men, summen av alle sammenlignbare indikatorer slår likevel ut til Lillehammers fordel.

Videre skriver Kjernlie … på bekostning av de andre sykehusene i Innlandet. Sykehusaksjonen har alltid anbefalt en styrking av eksisterende sykehus, helt konkret sykehusene på Gjøvik, Lillehammer og ett på aksen Elverum – Hamar.

Det er åpenbart at tolkingen av indikatorer byr på utfordringer. Skal man for eksempel vektlegge forskjellen mellom 95 og 100 prosent for høy måloppnåelse? Resultatindikatorer, for eksempel 30 dagers dødelighet, er forskjellig fra struktur- og prosessindikatorene. Men, kvalitetsvurderingen og bakgrunnen for disse, er gjort av medisinsk fagekspertise. Vi i sykehusaksjonen har tillit til at det er summen av indikatorer som utgjør det beste grunnlaget for en analyse på sykehusnivå. For ikke å bli anklaget for å gjøre et selektivt utvalg blant kvalitetsindikatorene, har vi brukt dem alle, uten vurdering av om for eksempel PCI er viktigere enn andre. Hovedformål med kvalitetsregistrene er å bidra til bedre kvalitet på pasientbehandlingen, og da har vi valgt å ta med alle behandlingsområder som er felles for sykehusene i sammenligningen.

En hensikt med sammenstillingen var å stille spørsmål ved mantraet om at stort er godt, virkelig er til pasientens beste. Jeg mener å ha dokumentert at stort nødvendigvis ikke er til pasientens beste ved å sammenligne Lillehammer både med et universitetssykehus og Kalnes, som det for øvrig var knyttet store forventinger til, frem til driften viste noe annet. Sammenstillingene viser ellers at både Gjøvik, Lillehammer og Elverum sykehus gjør det bedre enn landsgjennomsnittet når det gjelder høy måloppnåelse.

Kommentarer til denne saken