Det er like mange rullestolbrukere i Norge som det er innbyggere i Bodø, men sannsynligheten er veldig mye større for at du hører Bodø-dialekt enn ser en i rullestol på NRK. Hvorfor snakker vi ikke mer om inkludering av Norges største minoritet, funksjonshemmede?

I valget kan du være trygg på at partilederdebatten heller dreier seg om de rundt 500 som søker abort etter uke 12, eller de 14.000 som har kontantstøtte, enn om de over 100.000 som vil, men ikke får jobbe.

Arbeidsmarkedet er ikke tilgjengelig for alle. Velgerne bør snart ha fått med seg hvor partiene står i spørsmålene om abort og kontantstøtte, men spør du en vanlig velger om CRPD, og tilleggsprotokollene, er jeg usikker på hvor mange som ville forstå hva du snakket om. CRPD er, for ordens skyld, FN-konvensjonen for funksjonshemmedes menneskerettigheter – som ikke er tatt inn i norsk lov sammen med de andre menneskerettskonvensjonene våre, til tross for flere debatter i Stortinget. Hvis de du spurte hadde visst dette, ville det ikke vært takket være statskanalen. Jeg er også usikker på hvor mange politikere som vet hvor eget parti står i disse spørsmålene. Det kan være det ikke diskuteres fordi alle partiene er «enige» om at det er leit, men ingen ser ut til å synes det er viktig å gjøre noe med forskjellsbehandlingen denne minoriteten utsettes for.

Når mange funksjonshemmede skoleelever fritas fra deler av undervisningen, og 1 av 4 med funksjonsnedsettelse mottar ytelser fra folketrygden, så er det ikke fordi denne gruppen er dummere, latere eller mindre engasjert enn øvrig befolkning. Det er ene og alene fordi vi som storsamfunn diskriminerer, utestenger og blokkerer for at mennesker tilhørende denne gruppen skal få utfolde seg og leve frie liv. 80 prosent av grunnskolebyggene i landet mangler universell utforming, og velferdsordningene våre tvinger ofte folk inn i passive mottaker-roller framfor å legge til rette for aktiv samfunnsdeltakelse.

I partiprogrammet til MDG står det at ingen skal bli funksjonshemmet i møte med samfunnet. Det betyr at det offentlige skal tilrettelegge, og lage regler som gjør at også private skal gjøre at naboen min og førerhunden hans, eller min kollega i rullestol, kommer seg like selvfølgelig rundt som det jeg selv gjør. At alle skal kunne leve aktive og meningsfulle liv, selv om biologien vår er forskjellig.

Skulle vi vedtatt programmet i dag, så kunne vi kanskje omformulert setningen. For når vi utestenger så mange fra å delta i samfunnet, mer enn 100.000 mennesker med potensialer, ønsker og drømmer, så er det alle, og ikke den enkelte som får en funksjonshemming. Det er storsamfunnet som får kostnader og ikke bidrag. Det er vi som går glipp av mangfoldet, perspektivene, ideene og de kloke hodene.

Problemet er at denne gruppen er ute av syne, og ute av sinn. De blir ikke sett, hørt eller invitert til debatt. Alle er enige om at det er leit, og ingen gjør noe med saken. Vi fortsetter å diskriminere, og funksjonsnedsettelser omtales som noe fremmed, rart og avvikende.

Mediene har makten til å snu på vår oppfatning og våre fordommer. NRK som statskanal har anledning til å ta opp temaet og stille oss politikere til veggs.

Det er på tide at funksjonshemmede får roller i serier, blir journalister og redaktører, får gjort film av sitt manus, og opptrer både foran og bak kamera. Er det ikke først når vi eksponeres for «det fremmede» at det blir naturlig? Og er det rart at det føles fremmed å se en med funksjonsnedsettelse når politikere ikke engang krever at den offentlige skolen er tilrettelagt?

Jeg selv har nok ikke alle svarene, men på Stortinget skal jeg samarbeide tett med relevante organisasjoner for å finne gode løsninger og kreve klare tidsrammer så nødvendige grep blir gjennomført. MDG går til valg på å løfte denne gruppen, og kommer best ut av alle partier, både ifølge Norsk handikapforbunds valganalyse, og i Ulobas valgomat.

For meg er funksjonshemmedes likestillingskamp, like opplagt som kvinnenes. Vi kan nemlig ikke kalle oss et fungerende samfunn så lenge vi forskjellsbehandler 20 prosent av befolkningen. Det første vi må gjøre er å sikre funksjonshemmede tilgang til grunnleggende menneskerettigheter på samme måte som vi gjør det for kvinner og barn – nemlig ved å ta inn også funksjonshemmedes FN-konvensjon i Menneskerettsloven. Straks og uten forbehold!