Jeg deltok nylig på konferansen Agenda Innlandet 2023. Et flott arrangement med inspirerende innledere som tematisk var inndelt under overskrifter som «Uro» og «Hva nå?». Med et alvorlig bakteppe av krig og dyrtid, lyttet vi til hvordan representanter fra politikk, forskning og næringsliv ser på Innlandets muligheter og utfordringer. Det ga bud om håp og mange muligheter, men også tøffe tak framover, der vår tillit til politikere og trygghet for framtida vil bli satt under press. Mange sa mye om de økonomiske utsiktene – som er overveldende gode for våre våpenprodusenter og ikke fullt så lyse for andre sektorer – i seg selv en absurd situasjon. Men overskrifter som «Uro» inviterer jo også til andre refleksjoner.

Urolige liv gir urolige sinn.

På slutten av 2022 lanserte FNs utviklingsorganisasjon, UNDP sin rapport om menneskelig utvikling under tittelen Uncertain Times – Unsettled Lives . Det alvorlige og grensesprengende temaet i rapporten, som på norsk kan oversettes med «Usikre tider – urolige liv», var økende psykisk uhelse globalt.

Rapportens kjernebudskap er følgende: Urolige liv gir urolige sinn. FNs største organisasjon slår fast at psykisk uhelse er et alvorlig hinder for menneskelig utvikling og utforsker det vi alle kjenner på og ofte ikke klarer å uttrykke: Usikkerhet og uro kan gi psykiske vansker. Dette har betydning for hvordan vi føler, tenker, handler og samhandler. Strømmen av nyheter fra krigen i Ukraina, knapphet på energi og høye mat- og strømpriser er jo ikke bare et spørsmål om prognoser, det tar nattesøvn og livskvalitet fra mange av oss. Verst er det for de som har lite ressurser eller vond bagasje med fra før. Uvissheten kan bli et hinder for å leve våre liv. Seks av sju mennesker i verden oppga allerede før covid-19 at de opplevde stor usikkerhet i eget liv. Snart tre år senere, vet vi at ni av ti land opplever økonomisk nedgang.

Psykisk uhelse hindrer utvikling.

På verdensbasis har én av åtte psykiske vansker. Dette utgjør ikke bare et enormt tap i produktivitet og økonomisk utvikling, i mange land opplever også psykisk syke å bli utsatt for grove krenkelser og brudd på menneskerettighetene. FORUTs partnerorganisasjoner i Asia og Afrika forteller om barn med psykiske problemer som blir lenket fast eller opplever vold i stedet for å få hjelp. Slike overgrep når sjelden medienes overskrifter og får lite oppmerksomhet.

I Norge er det heldigvis lettere å snakke om psykiske vansker og vi har lært mye av tidligere feil. Vi har erfart at det for mange nytter å få hjelp, at det finnes fagfolk som kan hindre unødig lidelse. Men kanskje enda viktigere; den kunnskapen vi alle får ved å snakke mer om psykisk helse, bidrar til å redusere stigmaet og gjøre hverdagene lettere for flere. Men samtidig; det er langt igjen før alle som trenger det får riktig hjelp, og også her i Norge finnes det dessverre mange eksempler på at mennesker utsettes for grove krenkelser på grunn av psykiske lidelser.

Det er et sørgelig faktum at utenforskap og fattigdom ofte går i arv og FN slår dette ettertrykkelig fast: psykisk uhelse begrenser ikke bare vår utvikling, men forsterker og befester ulikhet, ofte gjennom generasjoner. Og som alltid; barn og deres utvikling av sinn og kropp er særlig utsatt. Dette er like sant for Innlandet som for utlandet.

Har vi det som trengs?

Agenda Innlandet reiste spørsmålet; Har vi det som trengs? Svaret var vel et forsiktig ja. Vårt fylke har enorme ressurser og muligheter – gitt at vi evner å bruke dem. Det krever god psykisk helse.

FNs utviklingsorganisasjon er konkret og tydelig på hva som er vår tids største utfordringer og som påvirker vår psykiske helse; traumatiserende hendelser som vold, konflikt og krig, fysisk sykdom, klimafrykt og usikker tilgang på mat. Kvinner, barn, ungdom og eldre er enda mer utsatt enn før. Og økonomiske nedgangstider, med tap av inntekt, er en sterk faktor for dårligere psykisk helse blant menn.

FN-rapporten konkluderer imidlertid med at vi ikke har råd til å kaste inn håndkleet! Vi må fortsette å jobbe for mer demokrati og deltakelse, en grønnere økonomi, økt matproduksjon og bedre forsyningskjeder. Omtrent det samme som var konklusjonen på Agenda Innlandet.

Samtidig, sier FN; hvis vi ikke tar på alvor de bekymringene folk vil ha både for dagens og morgendagens raske endringsprosesser, hvis vi ikke bygger tillit og tro på en bedre framtid, da vil jobben med å skape bærekraftige løsninger i framtida bli enda vanskeligere. Her mener jeg bestemt at vi har noe å gå på. Både i Innlandet, i Norge og i resten av verden.

Skal vi begynne?