Gå til sidens hovedinnhold

Ukritisk og unnvikende om mobbesaken

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Eirik Sønstelie og Henning Gulbrandsen i Oppland Arbeiderblad har skrevet om trakassering av elever i Gjøvik-skolen. Det framgår ikke hvilke skole saken gjelder, de skriver ikke rektors navn, og de bruker heller ikke navnene på de aktuelle foreldrene. I tillegg unnlater de også å navngi saksbehandleren hos fylkesmannen i Oppland. Dette er tilslørende journalistikk.

Journalistene skriver at «foran klassen skal læreren ha slått hardt i pulten, kjeftet og skreket høyt og satt eleven hardt ned på stolen». Overfor fylkesmannen har eleven dette gjelder betegnet det som skummelt at læreren har slått hardt i pulten, kjeftet og skreket. Dette skal ha skjedd når elever snakket sammen, snudde seg bakover eller ikke hadde gjort nok faglig arbeid etter lærerens oppfatning.

Dette bidrar til en generell vemmelse overfor lærere. Verken Sønstelie eller Gulbrandsen har arbeidet som lærere i skoleverket, og deres begrensede kunnskap og innsikt fra denne sektoren kommer klart til uttrykk i vinklingen deres, deres evne til kritisk journalistikk og kildebruk. En slik kunnskapsmangel kombinert med slett journalistfaglig nivå ender i tabloidisert tøv.

Sønstelie og Gulbrandsen unnlater å stille kritiske spørsmål til de involverte. De gjengir unnvikende svar fra tidligere skolesjef Anne Margrethe Lund. Hun viser til taushetsplikten på flere av spørsmålene. De sørger heller ikke for å få svar fra nåværende skolesjef i Gjøvik, Hilde Dahl Lønstad. Hun ønsker ikke å kommentere saken i OA, og begge sentrale skolebyråkratene slipper da enkelt unna spørsmålene vi sitter med. På dette punktet skulle de selvsagt ha gått hardere på fordi denne saken er interessant for Gjøviks innbyggere.

Journalistene burde spurt: I hvilken sammenheng var det at denne læreren har opptrådt klanderverdig? Hvordan er det å arbeide som lærer ved den aktuelle skolen i Gjøvik? Er rektor i stand til å lede medarbeideren? Er arbeidsmiljøet ved skolen preget av redsel for å gjøre feil? Og – hva slags lederkompetanse har rektor?

Og videre: Hva slags klasse er det snakk om? Hvor mange er elever det i klassen – er det 30 eller 50? Hvor mange ganger før denne hendelsen har eleven fått korreks fra læreren?

Og: Hvilke krav er det stilt til elevene og deres oppførsel mens det er undervisning? Er det slik at elevene ikke skal korrigeres? Og hva med de øvrige elevene som blir forstyrret i sin læring, skal de ikke ha rett til å arbeide faglig? Unnlater rektor å markere grensene for hva elevene kan tillate seg?

Og: Er det slik at rektor besvarer henvendelser fra foreldre ved å presse lærere til å legge bort sin pedagogiske autoritet? Hva har skjedd før læreren skal «ha slått hardt i pulten, kjeftet og skreket høyt og satt eleven hardt ned på stolen»? Sønstelie og Gulbrandsen stiller ikke spørsmål om ved dette.

Med mine to tiårs erfaring som henholdsvis inspektør ved en barneskole og lektor i en videregående skole, forsvarer jeg selvsagt ikke at elever opplever mobbing eller trakassering. Derfor trenger vi en åpen debatt om norsk skole og ikke minst den offentlige skolen i Gjøvik kommune. Da må journalister formidle dette med innsikt, integritet og evne til å stå i konflikt.

Uttalelser som at «jeg blir sjokkert når jeg hører at lærere mobber elever» er ikke noe utgangspunkt for denne debatten. Målet må være å åpne denne lukkede sektoren slik at skolesjefene Anne Margrethe Lund og Hilde Dahl Lønstad ikke skjuler seg bak uprofesjonelt byråkrati.

Det kan journalistene Sønstelie og Gulbransen bidra til dersom de arbeider langsiktig og kritisk overfor de som leder og arbeider i den offentlige skolen.

Kommentarer til denne saken