Om morgenen 24. februar 2014 annekterte en spesialstyrke på flere titusener soldater Krim-halvøya. De hadde umerkede uniformer, tydeligvis for å skjule deres opphav og nasjonalitet. Men det var ingen tvil om at de var russiske. Hvem ellers ville foreta en illegal invasjon i Ukraina? På godt norsk kan en si dette både var utrolig brutalt og snikete. På samme datoen, 24. februar, i år angrep Russlands igjen Ukraina. Var datoen tilfeldig eller ikke? Dette tyder på at Putin nå har villet videreføre en krig som startet for åtte år siden.

I dagene før annekteringen kom det fiktive rapporter om at russiske flyktninger trengte øyeblikkelig hjelp. Ukrainske myndigheter på Krim ble utvilsomt tatt på sengen. For å unngå vold beordret de ikke å yte motstand. 26. februar hadde russerne inntatt parlamentsbygningen i Simferopol. En lokal russer ble utnevnt til statsminister. 28. februar godkjente den russiske statsdumaen å innlemme Krim i Russland. USAs president Barack Obama erklærte da at han var «alvorlig bekymret» over at russerne hadde inntatt et annet lands landområde.

Den vellykkete annekteringen av Krim må ha oppmuntret Putin til å gå inn i den østlige delen av Ukraina. 1. mars ble kommunistledere i Donbas-området bedt om å foreta «statskupp» og angripe offentlige bygninger i fylkene Donetsk og Luhansk. Den prorussiske okkupasjonen av deler av disse i 2014, er bakgrunnen for den nåværende videreføringen av krigen. Til nå regner en med at 13 -14.000 mennesker er blitt drept fram til invasjonen i år.

Skal en få et perspektiv på krigen må en gå tilbake til forholdene i Ukraina i 2004 og til den såkalte oransjerevolusjonen. Den fant sted fra november 2004 til januar 2005. Ved presidentvalget høsten 2004 var det to kandidater. Viktor Janukovych gjenspeilte en prorussisk orientering og Viktor Jutusjenko en vestlig orientering. Motsetningene mellom disse to orienteringene har historisk sett har preget Ukraina fram til i dag.

Tidlig på høsten 2005 hadde Jutusjenko under mystiske omstendigheter blitt forgiftet, trolig av dioksin. Det er neppe tvil om hvem som sto bak dette. Han overlevde, men ansiktet hans ble helt vansiret. Dette forskrekket en hel verden. Janukovych ble erklært som vinner, men det var tegn på at det hadde foregått valgfusk. I Kyiv og over hele landet var det fredelige demonstrasjoner og opptil 500.000 mennesker var samlet på Maidan (uavhengighets) plassen. Demonstrantene bar oransjefargete flagg, som var fargen som ble brukt i Jutusjenkos valgkamp. I begynnelsen av desember grep imidlertid Ukrainas høyesterett inn og erklærte valgresultatet for ugyldig. Nyvalg ble avholdt 26. desember og da vant Jutusjenko med 52 % mot Janukovitsjs 44 %. 10. januar 2005 ble Jutusjenko så offisielt erklært som president.

Men ved neste presidentvalg i 2010 vant Janukovytsj med 49 % av stemmene mot 45 % for Julija Tymosjenko. Valget ble godkjent og han ble innsatt som president til 2015. Tymosjenko, som var statsminister i 2005 og 2007, uttalte at valgresultatet var en tapt mulighet for Ukraina til å bli et verdig medlem av den europeiske familien. Dette var en «spådom» som pekte framover mot det som skjedde i 2014.

Janukovych unnlot i november 2013 å undertegne en tidligere planlagt handelsavtale med EU. Dette feiret russerne som en seier. I desember tilbød Putin i stedet en økonomisk pakke på 15. milliarder dollar, som bl.a. omfattet redusert pris på naturgass.

I januar 2014 kom det til store demonstrasjoner i Kyiv. Russiske spesialstyrker forsøkte å knuse disse på Maidanplassen, hvor opptil 1 million mennesker deltok. Det lå snikskyttere på hustakene rundt plassen og plaffet ned omkring hundre mennesker. Det er uklart om den ukrainske regjeringen var delaktig i dette. Som følge av uroen ble Janukovytsj avsatt av det ukrainske parlamentet 22. februar, to dager før annekteringen av Krim. Han flyktet raskt til Russland. I kaoset som oppsto etterlot han seg mange avslørende dokumenter, som bl.a. tydet på mye korrupsjon.

Russernes plan i 2014 var å svekke Ukraina ved å invadere den østlige delen. Som begrunnelse for en invasjon kom Putin med en propagandastrategi, hvor det bl.a. het:

1. Ukraina må omgjøres til en føderasjon, som tar hensyn til en undertrykt russisk minoritet.

2. Motstandere av en invasjon er nazister.

3. Invasjonen skal nedkjempe en borgerkrig, igangsatt av Vesten.

Det er verdt å merke seg at Putins begrunnelse for angrepet 24. februar i år nærmest er en blåkopi av den fra 2014. I tillegg blir ukrainerne nå også kalt homofile.

Dermed er ringen sluttet til begynnelsen av denne historien.

(Kilde: The Road to Unfreedom, Yimothy Snyder, 2018).