Mjøsa, Randsfjorden, og andre «fjorder» inne på Østlandet ble regulerte tidlig i forrige århundre, for å skaffe større vintervannføringer til kraftstasjoner ved fosser langt nede i vassdragene. Reguleringen av fjellsjøen Bygdin i Jotunheimen ble påbegynt under første verdenskrig, som tiltak mot kraftkrise i Oslo. Den ble fullført i «de harde 30-åra», og det fungerte som tiltak mot arbeidsledigheten da.

Mellom Bygdin og Vinstre er det et lite ennå «ubygd» pumpekraftverk: Det er planlagt for å lagre litt mer av tilsiget til Øvre Vinstra kraftverk i det relativt store magasinet Bygdin, så det blir litt større kraftproduksjon vinterstid, og litt mindre i annen årstid.

Dette blir neppe lønnsomt bare som kraftprosjekt; men det kan også fungere som reparasjon/restaurering av småbassengene mellom hovedbassenget vest for Bygdisheim og utløpet fra Bygdin nær Fv. 51: Hvis det bygges liten demning med bunnluke i sundet ved Bygdisheim, så kan småbassengene fylles opp tidlig hver sommer med pumping fra Vinstre, i stedet for samtidig med hovedbassenget, og da noen måneder senere.

Skadeflommen i 1995 – som fikk navnet Vesleofsen – var en stor utfordring for ansvarlige myndigheter: De måtte holde tilbake så mye vann i Mjøsa at det ble betydelige skader i/ved Mjøsbyene, for å redde den lavtliggende byen Lillestrøm fra stor oversvømmelse. Etter den flommen kom det et useriøst forslag om tiltak mot framtidige store flommer i Glomma, fra entreprenører: De ville lede mye flomvann i lange tunneler, for å avlaste Glommas elveløp!

Det kom også et seriøst forslag om tiltak, fra selskapene som har kraftstasjoner langs Glomma nedstrøms Mjøsa: De ville bygge pumpeverk ved Minnesund, for å kunne ta ut noe mer vann fra Mjøsa til kraftproduksjon vinterstid, og med det få plass til noe mer flomvann der sommerstid. Dette forslaget ble avvist av myndigheter på fylkesnivået, med ansvar for natur og miljø: Deres hovedinnvending var at det ville ta (for) lang tid å fylle opp et stort senkningsmagasin i Mjøsa til vanlig sommervannstand.

Denne innvendingen kan «møtes» med å grave/sprenge kanal for flomvann; fra Glomma like oppstrøms Funnefossen, til Vorma like oppstrøms Svanfossdammen som er reguleringsdam for Mjøsa. Med mange eiendomsinngrep og mye graving blir dette stort prosjekt; men det vil gjøre et større senkningsmagasin i Mjøsa forsvarlig, så det blir noe større kraftproduksjon vinterstid, og lite flomtap og neppe noen flomskade sommerstid!

Drammen – som Lillestrøm – ligger utsatt til for oversvømmelser. Randsfjorden kan «brukes» til å dempe flommene i Drammenselva, på omtrent samme måte som Mjøsa kan «brukes» til å dempe flommene i Glomma til Øyeren: Til dels gamle kraftverk langs Randselva må da avløses, med ett nytt for hele fallet fra Randsfjorden til Steinsfjorden som er del av Tyrifjorden, og med slikt inntak at det kan tas ut noe mer vann fra Randsfjorden til kraftproduksjon vinterstid. (Steinsfjorden har nå elendig vannkvalitet, og akutt behov for mye raskere utskifting av vannet.)

Et noe større senkningsmagasin i Randsfjorden kan fylles opp med tilførsel av mye vann fra Sperillen, sommerstid: Den enkleste tekniske løsningen er 11 km overføringstunnel fra Bjonevika til Bjoneroa, som også kan brukes som tappetunnel for Sperillen, vinterstid. Med tilstrekkelig dimensjonering av både slik tunnel og kraftverk sør for Randsfjorden, kan også kraftverkene langs Begna nedstrøms Sperillen avløses! «Ulempe» med slik utbygging er at det blir lite igjen av Hønefossen.

I gammelt utkast til regionplan for Oslo-området, var det «ideskisse» med ny vann-forsyning til Oslo og nabokommuner direkte fra Randsfjorden. Dette var nok urealistisk; men med kraftstasjon for vann fra Randsfjorden nær nordenden av Steinsfjorden, kunne det også blitt pumpestasjon for vann fra Randsfjorden til Oslo der, og antakelig bedre «råvann» enn det som nå skal pumpes gjennom lang tunnel fra Holsfjorden opp til nytt vannbehandlingsanlegg på Huseby, i Oslo vest.