Fortsatt i halvsøvne grep jeg telefonen for å scrolle gjennom nyhetsfeeden av venner som på ulikt vis nøt den fantastiske sommernatten til lørdag. Det gikk kaldt nedetter ryggen da den ene etter den andre i stedet hadde brukt sosiale medier til å «markere seg trygg» etter et nytt terrorangrep i Oslo.

To mennesker er i skrivende stund døde, 11 hardt skadd, og ytterligere ti skadd etter at én mann gikk amok med skytevåpen ved utesteder kjent som samlingspunkt for skeive. Opptakten til lørdagens store Pride-festival i hovedstaden, endte i tragedie. Mennesker fra hele landet har kommet til byen for å feire kjærligheten og fellesskapet. I stedet blir det offisielle pride-opptoget avlyst, og en av politiets teorier går i retning av hatkriminalitet og radikalisering.

Vi vet for lite om gjerningspersonen til å konkludere noe som helst. Men det er dessverre blitt noe kjent med det som hittil er kjent. En kjent og alvorlig psykisk lidelse. I kombinasjon denne gang med en rekke lovbrudd av alvorlig karakter. Mannen skal endog være kjent for Politiets sikkerhetstjeneste.

Vi vet hvordan denne visa går. Det blir en granskning av hvordan systemet har fungert rundt siktede. Langt om lenge konkluderes det med om dette har vært godt nok eller ei.

Det er for sent, og det er for lite. To familier har mistet sine kjære. Flere er, uansett utfall, fysisk eller psykisk merket for livet. Vi må styrke satsingen på psykiatrien, nå!

Så langt tyder lite på at flere personer var involvert i skytingen. Likevel ble det offisielle pride-opptoget avlyst. Det er en forståelig sikkerhetsmessig vurdering fra arrangørens side. Symbolsk er det dog svært beklagelig. At én persons forrykte handlinger kan stanse denne viktige feiringen av kjærligheten og anerkjennelse av enkeltmennesket.

I dag mer enn noen gang, er det betydningsfullt å vise at vi mener samfunnet er for alle. I dag hadde vi virkelig hatt behov for et tog å gå i, for å kunne vise vår støtte.

I dag er det regnbueflagget som skal vaie.