Strømkrisen er den dominerende politiske saken her i landet for tiden. Hvorfor er det da Høyre, som har en politikk som ligner veldig på regjeringens, som går kraftig frem?

Siden forrige valg viser et gjennomsnitt av meningsmålingene at Høyre har gått frem med omkring 8 prosentpoeng, mens regjeringspartiene til sammen har tapt 11-12 prosentpoeng. Den store taperen er Senterpartiet, som har mistet mer enn halvparten av sin oppslutning.

Noen velgere er alltid misfornøyde med den til enhver sittende regjering. Mange av dem kan la seg friste av urealistiske løfter. Senterpartiet fikk mange slike velgere i fjor. Partiet hadde lovet for mye og lå an til å bli straffet av skuffede velgere, men utslaget er ganske sikkert forsterket av energiprisene. Mange Sp-velgere har vendt «hjem» til Høyre eller FrP, noen er klare for nye eventyr med Rødt.

Det koster å styre. Derfor går regjeringspartier ofte tilbake ved neste valg, og gjerne så mye at de taper valget. I tillegg slår energikrisen så tungt inn for folk flest at det er lett å lete etter noen å skylde på, og den sittende regjeringen ligger lagelig til. I nesten alle land i Europa går de som styrer nå tilbake, om enn ikke så mye som i Norge. Sosialdemokratene gikk riktignok litt frem i valget i Sverige nylig, men deres samarbeidspartnere gikk så mye tilbake at regjeringsmakten gikk tapt.

Når det virkelig er krise, tyr de fleste velgere til det velprøvde, ikke til fløypartiene.

Men hvorfor er det Høyre som får den store gevinsten? Man skulle jo tro at de opposisjonspartiene som lover gull og grønne skoger ville tjene mer? En meningsmåling i Klassekampen i august viste et stort flertall for makspris på strøm til husholdningene – hele 79 prosent ønsket seg dette. Tre partier er enig. To av dem – Rødt og Frp – har gått frem et par prosentpoeng siden valget i fjor, mens det tredje, KrF, har et bein i graven og ingen bryr seg lenger.

Dette er et internasjonalt mønster. Det er det største opposisjonspartiet som går frem, enten de er sosialdemokrater eller konservative, mens venstrepartier som overbyr på strømsiden ikke får velgerne med seg, og høyrepopulister som gjør det samme bare har begrenset fremgang.

Jeg tror det første svaret ligger i troverdighet. Tradisjonelle styringspartier må riktignok dele skylden for den situasjonen vi nå har kommet i, selv om de fleste skjønner at Putins gasskrig mot Vesten spiller en hovedrolle. Når det virkelig er krise, tyr de fleste velgere til det velprøvde, ikke til fløypartiene.

Selv om de politiske forskjellene er små, har opposisjonen lykkes i å fremstille regjeringen som tafatt.

Særlig Høyre nyter godt av dette. De fleste nordmenn synes pandemi-håndteringen, med noen unntak, var solid. Norge slapp greit unna. Det var ikke inkompetanse som gjorde at høyresiden tapte valget så det suste i fjor, men at velgerne etter åtte år ville prøve noe annet. Nå har de prøvd det, og en viss bondeanger kan kanskje spores.

Høyres pådriverrolle for strømtiltak har også spilt en rolle. De har klaget over at strømstøtteordningen for næringslivet ikke er lagt frem tidligere, og var med på å presse regjeringen til å øke støtten til husholdningene til 90 prosent fra september, istedenfor oktober. Men dette er egentlig småtterier, og hadde Høyre fortsatt vært i regjering, hadde rollene lett vært byttet om. Høyre hadde, slik som de gjorde da de styrte under pandemien, pekt på at tiltak må utredes grundig.

Selv om de politiske forskjellene er små, har opposisjonen lykkes i å fremstille regjeringen som tafatt. Enkelte klønete uttalelser fra statsminister Støre, som at vanlige folk ikke har fått det verre, når reallønningene faktisk går betydelig ned for de fleste av oss i år, har også fått Høyre til å se mer kompetente ut.

Fremskrittspartiets gevinst på løfter om lave kraftpriser begrenses av at partiet har vært med på den kraftpolitikken som er ført i mange tiår, med markedsbestemte priser og kobling til andre lands markeder gjennom stadig flere kraftkabler. Mange velgere tror ikke helt på snuoperasjonen når det nå butter.

Rødt har ingen slik historie, og var som fristilt venstreopposisjon godt plassert til å utnytte misnøyen som måtte komme når den nye regjeringen ikke kunne innfri alle forhåpninger. Men fremgangen dempes av at Rødt ligger langt til venstre og har en historie som hindrer mange velgere i å stemme på dem. Rødts standpunkt i Ukraina-krigen, med nei til våpenleveranser og at våre naboland skal få beskyttelse gjennom NATO-medlemskap, har også vært med på å begrense gevinsten.

Makspris-partiene har noe felles: Det er uvanlig mange som ikke vil stemme på dem uansett. Disse partiene tilbyr en «pakke» de fleste sier klart nei til.

Makspris-partiene har noe felles: Det er uvanlig mange som ikke vil stemme på dem uansett.

La meg ta en ny avstikker til utlandet. Søndag er det valg i Italia. Det ligger an til regjeringsskifte og at det nasjonalkonservative partiet FdI blir størst og får statsministeren. I vår sammenheng er det interessant fordi svært mye av FdIs voldsomme fremgang kommer på bekostning av høyrepopulistiske Lega. De to skiller lag i at Lega er klart Putin-vennlig og lover velgerne lavest energipriser, mens FdI er Russland-kritiske og lover å videreføre sanksjonspolitikken, og advarer mot overbud på energisiden. Statsgjelden er allerede veldig høy. Italienerne vil også ha noe nytt, men satser ikke på dem som lover urealistisk mye.

Makspriskameratene, sammen med den gamle Høyre-statsråden Morten Andreas Meyer, som nå er sjef for Huseiernes Landsforbund, påstår at høyere pris enn 50 øre ikke gir ekstra strømsparing. Men det gjør den jo. Vi har sett at både vårt eget og Norges strømforbruk har gått ned i år. Vi senker temperaturen, stenger av rom, dusjer litt mindre. Mange kan fyre med ved, men vedprisen har også gått opp, og kan fort tilsvare 1,50 kroner for kilowatten. Da blir det fort ulønnsomt også med dagens strømstøtteordning, bortsett fra på hytta, da!

På kort sikt er det likevel grenser for hvor mye husholdningene kan spare uten at det går kraftig ut over velværet. På mellomlang sikt blir reduksjonen større, når vi får tid til å investere i enøk-tiltak, installere varmepumpe og legge solceller på taket. De investeringene lønner seg sjelden med en kraftpris på 50 øre.

Folk flest skjønner, i motsetning til kommunister og de på høyresiden som plutselig har glemt det de kunne for et par år siden, at prisen påvirker tilbud og etterspørsel. Men samtidig vil de gjerne ha billigere strøm. Det går ikke i hop, og når det kommer til stykket, stemmer de på dem de kan tro på. Det er ikke makspriskameratene.