Trøll, Askeladden og litt om Peer Gynt

TrollTegning: Theodor Kittelsen

TrollTegning: Theodor Kittelsen

Av
DEL

Trølla er sannelig aktuelle nå for tida. Den nye filmen «Askeladden i Soria Moria slott» vart vist på Brandbu Kino i hælja, og for to år sea kom filmen: «Askeladden i Dovregubbens hall».

Vi er i Norge, en gang for lenge, lenge siden. Den fattige bondesønnen Espen Askeladd og brødrene hans begir seg ut på en farefull ferd for å redde kongerikets prinsesse, så de kan bruke belønningen til å gjenoppbygge familiegården. Prinsessen er kidnappet av selveste Dovregubben; et grusomt troll som sies å være umulig å bekjempe.

Men i skuespillet: «Per Gynt» er møtet i Dovregubbens hall sånn.

Han Peer har hatt ei vill natt inne i fjellheimen i hoppes med den Grønnkledde som på mårrakvisten sier at han skar få møte far hennes.

Inn i fjellhallen sitter trøllet på ei kongetrone, - han ønskar’n Peer vælkømmin og fortæl å som er den største forskjellen på menneskjer og trøll.

Dovregubben sier: «Sant nok, vi er enig i det meste, men nu skal du høre; morgen er morgen og kveld er kveld, så forkjell er det nok likevel. Der ute, under det skjinnende hvelv mellom menn det heter:Mann, vær deg selv, herinne hos oss mellom trollenes flokk, det heter, troll, vær deg selv nok!»

Han Peer går med på det trøllet forlanger, men da ett ta krava er at han må snitte seg i auet slik at han ikke lenger kan se forskjell på rett og gæli, vil den feige unggutten trekke seg.

Dovregubben sier det sånn: - «I venstre øye jeg risper deg lidt, så ser du skjevt, men alt du ser tykkes gildt og gjævt.»

Den Grønnkledde vil at han Peer skar ta ansvar for trøllungen hu har i magan, men han nekter og prøver å komma seg ut att tor hula. Småtrølla hindrer flukta, det går hardt for seg, og han blir nesten drept. Men så ringer kjørkeklokken, trølla mister makta og han kommer seg unna. Bøygen tvingar’n tel å «gå utenom» resten ta livet, og feigingen forblir en håplaus drømmer helt tel han treffer att a Solveig som har vente på’n i førti år.

Unga mine likte at je læste eventyr for dom. Men je kunne ikke læsa dei mest grusomme, som det er mange ta i Asbjørnsen og Moes Eventyrsamling. Ett som ikke skræmer vettet ta unger, er detta som je har oversætt tel hadelandsdialekta.

Det var en gong en bonde som hadde tre sønner. En stor skau hørte med tel garden, og der hadde det ikke vørti høggi på mange år, for sønna tel bonden var non ordentlige latsabber.

Bonden som hadde stor gjeld, var pukka nødt tel å få sølgt no tømmer og sa tel sønna sine at nå måtte dom komma seg ut i skauen med sag og øks

Den eldste prøvde seg fyst. Han begynte å høgge på ei skjeggete diger gran da et uhorvelig, stort og stygt trøll dukke opp bak granbuska. - Hvis du høgger i skauen min, skar je dræpa deg, skreik trøllet, og gutten vart så redd at han kaste i frå seg øksa og flaug hemmat raskere enn raskest.

Da han fortælte andpustent om det som hadde hendt i vedaskauen, sa far hass at han var en ordentlig reddhara som ikke hadde tørt å jaga vekk uhyret.

Dagen etter måtte den andre sønn`tel pers, men det gikk ikke likere da han begynte å høgge. Han kom hæsablæsanes hematt og sa at det trøllet var så stort og stygt at han hadde vørti vettskræmt da han såg det og hørte den fæle trøllet brøle at han skulle pælla seg hematt.

Den tredje dagen forberedte Askeladden seg på skautur. Han ville ha med seg dugelig med niste, og mora tok det a hadde ta nylaga primost og la i skreppa hass.

Da han hadde høggi ei stynd, titte trøllet fram bak ei diger gran. Det var så høgt som det høgeste treet, aua så digre som tallerker og nåsan så lang som et kosteskaft. - Hvis du høgger i skauen min, skar je dræpa deg, skreik trøllet.

Da tok Askeladden osten tor skræppa og klæmte på den så mysa skvatt.

-Tier du ikke still, så skar je klæme deg sånn som jeg klæmer vatnet tor denna stein`, sa’n. - Nei kjære deg da, - je skar hjælpe deg med å høgge je!sa trøllet.

Han var en dyktig tømmerhøgger og det vart mange tylfter den dagen.

Om kvæld` sa trøllet at han syntes Askeladde borde vara med hemmatt tel hula. Askeladden vart med, og trøllet ba gutten gå etter vatn tel grautgryta, så skulle han gjøra opp varme. Det sto to tunge jernbytter der; dom var så tunge at han visste at han ikke kunne greie å løfte dom. - Det er nok ikke verdt at je tar med meg dessa to fingerbøllen ner tel brynn, sa Askeladden, - je tar heller med meg hele brynn opp att je. - Nei, kjære, vene, sa trøllet, je kan ikke miste brynn` min, je skar gå sjøl je!

Da’n kom att med vatnet, kokte dom opp ei dugelig gryte med graut og sætte seg tel bords. - Je syns vi skar kappeta je, sa Askeladden, og trøllet syntes det var en god idè.

Guttten hengte skræppa framafør magen, og da dom begynte å eta, auste han det meste ta grauten neri den. Da skræppa var full, tok’n tøllkniven sin og laga et høl i den slik at grauten rant ut. Trøllet såg på ei stynd, men sa ikke no. Men så la han ifrå seg skjea og sa at han var så mætt at han ikke orke å eta mer.

- Det må du da greie, sa Askeladden, - je er ikke halvmætt enda je, - bare gjør som je gjør, - skjær høl på magan din, så eter du så my du vil. - Men det gjør vel no gruelig vondt, sa trøllet. - Ikke så my at du ikke tåler det, sa gutten. Trøllet gjorde som Askeladden sa, og døyde sjølsagt etter ei lita stynd.

Da tok den kloke gutten alt gullet og sølvet i berjet med seg hematt og ga tel faren som fekk betalt all gjelda si. Askeladden fekk ros og godord, brødra bare spitord, og så vart dom jaga ut på bygda for faren ville ikke fø på sånne latsabber lenger.

Og snipp – snapp- snute, så er eventyret ute.


Artikkeltags