Verden ser annerledes ut fra et traktorsete eller en fjøskrakk enn fra en kontorstol. I boka Bondevett kombinerer veterinær, bonde og landbruksbyråkrat (unnskyld ordet!) Erik Stenvik disse utsiktspunktene for å gi et overblikk over, ikke bare utviklingen av norsk landbruk de siste tiårene, men også utviklingen av bygda og samfunnet mer generelt. For disse tingene henger sammen. Mange av de store samfunns- og miljøproblemene kan kanskje spores tilbake til hvordan landbruket har blitt industri, og bøndene en marginal gruppe i samfunnet.

Trenger vi bondevett i dag? I et samfunn der det knapt er bønder igjen? I en verden som blir mer og mer digital og immateriell? I et liv der de færreste av oss får jord på hendene, og der vi tilsynelatende kopler oss mer og mer fra naturens sykluser og luner?

Jeg tror vi trenger bondevett, og føler behovet for å jorde oss mer enn på lenge. At folk står i årevis i kø for å få en liten parsellhage, når byboere rydder plass i blomsterkassen for reddiker og salat – eller setter opp dyrkingskasser på parkeringsplassen – er dette tegn på et ønske om en type vett, eller visdom, som er mer enn smartness, noe annet enn kunstig intelligens.

Man behøver naturligvis ikke være bonde for å ha bondevett, det er snarere en sort praktisk visdom som vokser fram i samspillet mellom tenksomhet og kroppens arbeid og aktivitet. Erik Stenvik har tatt seg tid til å samle slik praktisk visdom mellom to permer. Ved å ta utgangspunktet i sitt arbeid som bonde, bonderollen, får han sagt noe vesentlig om samfunnet vårt i dag. Bonden er gått fra å være en « allsidig kulturbærer » til å bli en « underbetalt maskinfører som driver gården ved hjelp av kompliserte bruksanvisninger og kostbare konsulenter ». Karakteristikken gjelder vel for de fleste yrker, og resultatet er det samme overalt, et oppjaget tempo der tid er blitt en konstant mangelvare. Uttrykket på ha god tid er for mange i dag blitt så fjernt at det knapt er begripelig. Dette gjelder etter hvert både arbeid og fritid, og altså ikke bare for oss bønder : « Jo raskere prosessene går, desto sterkere blir opplevinga av tidsnød og travelhet ».

Landbrukspolitikken har i hele etterkrigstiden hatt produktivitetsøkning som overordnet mål. Vi skal drive rasjonelt, og antall liter melk eller kilo korn pr. årsverk øker for hvert jordbruksoppgjøre – og derved også antall bønder som overlever i kampen for tilværelsen. Men har vi fått det bedre som bønder? Stenvik er langt fra sikker på det. Det gamle bondesamfunnet «hadde sin jamne rytme og forutsatte regelmessige måltider og kvile, både for folk og dyr. Mye mer enn produksjon målt per time eller høge dagspresentasjoner fant bonden og familien glede i livet på gården». Hvis målet for organiseringen av arbeidet er å legge til rette for gode liv – glede – er kanskje både landbruket og resten av samfunnet på ville veier.

Stress og tidsklemme er moderne ord – men er det ord vil bør være stolte av som beskrivende på vår tid? Vi søker vel alle i bunn og grunn å unngå dem, men føler oss likevel fanget i en livsrytme som tvinger dem på oss. Dette hastverket med å produsere og forbruke stadig mer, har også en rekke andre negative konsekvenser. Vi driver rovdrift på naturen, og ødelegger det livsmiljøet vi er en del av og er avhengige av. Kan bondevettet hjelpe oss ut av klima-, miljø- og ressurskrisen? Erik Stenvik forteller hvordan landbruket, bruk av land, binder mennesker og natur sammen, og hvordan dyrking, beiting og hogst har utviklet en utrolig variert natur. Uten slik menneskelig aktivitet, vil ofte én art være dominerende slik at den fortrenger andre arter og preger landskapet varig. Dette kalles for en klimakstilstand, og for store deler av Norge vil klimakstilstanden ut fra naturgitte vilkår være granskog». Tilbakegangen i antall beitedyr i utmarka har allerede ført til gjengroing og framvekst av slik granørken mange steder.

God agronomi forteller oss også at dagens rovdrift på naturen ikke kan fortsette. Å overlate gården i bedre stand til neste generasjon, innebærer ikke minst å tenke langsiktig, å vedlikeholde framfor å slite ned og skaffe seg nytt (bruk- og kast mentaliteten er like sterk i forhold til driftsbygninger, baderomsinnredninger, stuemøbler eller husdyr), og ikke minst å resirkulere næringsstoffene vi bruker. Hvor lenge kan vi holde oss med en offisiell suksessnæring som fiskeoppdrett som lar 10.000 tonn av det knappe og livsnødvendige mineralet fosfor gå på sjøen hvert år?

Gjennom sin egen historie som bonde og tillitsvalgt viser Stenvik hvordan bøndene er blitt gisler for en politikk som presser oss ut av egen næring, og ikke minst hvordan våre egne organisasjoner har blitt garantister for denne politikken. I stedet for en landbrukspolitikk som sikter mot høyest mulig «avkastning av kapitalen», bør vi ha som siktemål «å bedre livssituasjonen for bøndene (...) og sikre bærekraftig matproduksjon til beste for menneskene på jorda».

Erik Stenvik har skrevet en viktig bok. Med sitt jordnære og kunnskapsrike utgangspunkt har han maktet å gjøre vesentlig tanker og perspektiver tilgjengelige for enhver interessert.