Olje- og gass står for 73 prosent av den totale eksporten fra Norge. Men i det grønne skiftet skal olje- og gass fases ut. Derfor trenger AS Norge å mangedoble eksportandelen fra fastlandsnæringene, helst i går. Men utviklingen går heller i motsatt retning, til tross for at dette har vært snakket om nå i en årrekke.

Av den grunn la regjeringen fram en ny eksportplan i fjor, med målsetting om å øke fastlandseksporten med 50 prosent innen 2030. Men dette kan ikke bare være en ambisjon, det er helt nødvendig å snu utviklingen for at staten skal kunne få inn nok penger til å opprettholde nivået på velferdssamfunnet i dag.

Raufoss-industrien er innstilt på å gjøre sitt, og vel så det. Ambisjonen er å doble omsetningen og skape 1000-1500 nye arbeidsplasser det neste tiåret. Aberet er at varene må nå fram til store fabrikker på verdensmarkedet just in time. Internasjonale eiere har liten forståelse for at vogntoget med koplinger ikke nådde fram til de skulle inn i produksjonsprosessen, fordi en eller annen trøtting tilfeldigvis kjørte bensintomt og lammet hele rv4-trafikken i timevis.

Derfor er det i AS Norges interesse at – minimum – de kjente køpunktene på rv4 bygges ut, slik at de mer enn 12.700 bedriftene i kommunene langs veien kan komme fram og bidra til å få opp eksportandelen og opprettholde velferden.

Men da trenger næringslivet politikk, og det denne industritunge regionen instendig ber om er tilrettelegging av infrastruktur. Det krever vilje og handlekraft fra beslutningstakerne.

Derfor er det trist at regjeringen ikke hadde noen å avse til å stikke innom Stor-Oslo Nord-seminaret et steinkast fra Stortinget torsdag. Der ville de fått servert et oppdatert kunnskapsgrunnlag om betydningen av næringsvirksomheten som er avhengig av rv4, og hvordan riksveien i dag er en direkte bakdel for bedriftenes konkurranseevne.

Det er flott av regjeringen å oppmuntre til nye etableringer ved å overøse søknadssystemet med rause støtteordninger. Likevel skulle man tro det var enklere og raskere å bygge på de solide, eksisterende næringene og miljøene, som vet at de kan innfri på eksportstrategien – og dermed planen for å sikre velferdssamfunnet inn i ei ny tid.

Men det krever mer politikk enn å stille penger til disposisjon.