Gå til sidens hovedinnhold

Toppidrett og helse: Hvilket ansvar har utøveren?

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

At det å være toppidrettsutøver er svært krevende på en rekke områder, er det ingen tvil om. Å trene riktig og mye er en viktig del av utøverens jobb, men slett ikke alt. God helse, i vid forstand, er en forutsetning for å kunne leve som toppidrettsutøver. Noen lever også av det, som noen få av de aller beste kan gjøre i dag. Men nåløyet for å kunne leve av det er trangt, de fleste er avhengige av å jobbe for å tjene penger, i tillegg til å satse som toppidrettsutøver. Å kombinere dette er så krevende at det nesten ikke er mulig med det nivået og høye krav som er nødvendig for å drive toppidrett i dag. Nødvendigheten av restitusjon er en vesentlig grunn til at det er begrenset hvor mye toppidrettsutøveren kan jobbe for å tjene det han trenger for å kunne greie seg økonomisk. De fleste utøvere på landslag og andre forbundslag har lønn, mange har sponsorinntekter i tillegg, og tilgang på utstyr til trening og konkurranser, klær og sko, utgifter til reiser/opphold, tilgang på kompetanse og oppfølging fra lege, legespesialister og andre med spisskompetanse, fysioterapeut, kiropraktor, ernæringsfysiolog, psykolog og andre fagfolk. Egenandelen og andre utgifter vi andre må betale for slik kompetanse, herunder (topp) idrettsutøvere som ivaretar seg selv, slipper de å betale selv. Selv om det er ressurskrevende på så mange områder å være toppidrettsutøver, er det god grunn til å stille spørsmål om det privilegiet det innebærer å være en del av et forbundslag, og å bli ivaretatt på den måten de norske utøverne blir, kunne fått mer oppmerksomhet. Utøvere, ledere og trenere kunne med fordel sagt noe om dette i mange sammenhenger i media. Når begrepet ofring blir brukt om toppidrettstilværelsen, er dette unyansert og preget av skylapper. Det er et valg de tar selv, og trolig er det ingen av dem som heller ville valgt en tilværelse med ordinære forpliktelser i arbeidslivet. At forutsetningene bør vært mest mulig like for at idrettskonkurransen skal være mest mulig rettferdig, er det ideelle, men for å oppnå det er forutsetningene for forskjellige blant utøverne som konkurrerer med hverandre. Med bakgrunn i tilgangen til all den kompetansen og oppfølgingen de aller beste toppidrettsutøverne har, er det grunn til å stille spørsmålet: Hvilket ansvar har den enkelte utøver for seg selv og sin egen helse, og hvilket ansvar tar utøveren? Når tilgang til kompetanse og ressurser så til de grader er til stede for den enkelte, kan man stille spørsmål om den enkelte utøveren er sitt eget ansvar bevisst, og bruker all den kompetansen de har tilgang på, til det beste for seg selv, og for laget de er en del av. Det være seg om det er retningslinjer eller velmente råd bygget på solid kompetanse utøverne får, er det god grunn til å stille spørsmål om mange utøvere kan bli flinkere til å nyttiggjøre seg den kompetente bistanden de får, vise ydmykhet kombinert med styrke og selvtillit. At de beste utøverne er forbilder og rollemodeller for andre utøvere, vet vi. Men vi kan ikke ukritisk dyrke stjernene og ikke stille krav som harmonerer med alle ressursene toppidrettsutøverne bruker. Det er forskjell på å ukritisk forgude heltene og å applaudere gode prestasjoner av utøvere, som helst bør være sympatiske også i motgang. Det det er da verdiene blir ekstra synlige. De gode rollemodellene og verdiene utøveren virkelig står for ser vi aller best når utøveren opplever motstand, i perioder med motgang i idrettskarrieren. Motgang og bratte bakker er en del av idretten. For å komme ned bakken må vi først komme oss opp.

Kommentarer til denne saken