Tjennet, jinta, vannliljer og nøkken

Av
DEL

Det var en gong ei lita jinte som hette Gro. Hu var med far sin tel Svarttjenn en dag, og der fekk hu lov tel å bade. Hu kunne svømme, - det hadde a lært i badedammen i ælva på svømmekabber som bæstefar hennes hadde laga.

Tjennet låg stille og blankt da a Gro gikk uti. Hu var ikke redd for å hæla seg sjøl om vatnet var kaldere enn i ælva nere i dal`n. Far hennes gikk og uti, og dom to svømte tvers over tjennet tel ei lita øy med siv og stritt myrgras som låg og duve oppå svart mjuk gjørme. Hu var ei modig jinte som likte å prøve no nytt og spennende, men da a klundre for å komma seg opp på den lealause vesle holmen, sank a neri nesten tel livet. Hu ga seg ikke, kom seg opp, og da far hennes drog øya rundt som en karusell, datt a Gro uti vatnet. Hu var under med hele hue, og hu åpne aua og såg på alt det rare som låg på botnet. Der var det gamle røtine trerøtter og greiner, og hu var midt i en stim ta sølvglinsende kimer og en sverm ta rumpetrøll som pilte ut og inn i det svarte mudderet.

A Gro og far hennes svømte langt innover tjennet og kom tel der det voks hundrevis ta vannliljer. Noe så vakkert hadde dom aldri sett før. Vannliljekronblada låg som en hvit krans rundt det gule arret, og da en mild sommarsbris laga krusninger på vatnet, lea blomma på seg. Dom hadde lange, glatte stilker, og far hennes sa at gjennom dei stilka suger vannliljen tel seg næring frå mudderet på botnet.

Se på dei blå insekta, sa a Gro. Dom heter øyenstikkar, sa far hennes, men du behøver ikke å vara redd på grunn ta det stygge navnet. - Dom stikker ingen i aua, sa han, - dom har det navnet forde dom ligner på en syl som skomakar`n bruker tel å laga høl i læret. På latin er navnet Odonita, og det er to slag, libeller og vatnnymfer. Det er bra det er øyenstikkar ved tjennet for dom eter mygg og fluer og andre usæle insekter

Mens dom låg og gynge i vatnet, fekk dom se at non skyer samle seg på himmal mot vest. Dom ligne engler og trøll og mange slags rare dyr, - dom svevde fram og tel bars og la seg over sola som hadde lyst opp tjennet og furuskauen rundt. Dei hvite skyen vart mørkegrå, - dom gjømte bort sola, og tjennet vart nifst og svart.

Non fugler skreik stygt, og far hennes sa at det var uværsfugler som varsle tordvær.

- Vi får nok komma oss tel bars att tel svaberjet, - for her ved oset er det ikke trygt å vara når det er uvær. Nøkken kan tru det er natta, og han kan stikke hue opp og skræme oss! Han lo da han sa det, så a Gro skjønte at han bare tulle.

I ei eventyrbok hadde hu sett åssen en nøkk kunne se ut. Han hadde grønskehår som hang nerover akselen hass som ei slaskete grågrønn kappe, - han hadde auer så store som lyspærer og ører så store som ullvotter.

Hu hadde hørt at nøkken kunne skapa seg om tel en hvit hest og gå i skauen om dagen. Dom hadde sett en hvit hest med ei lang rufsete man i furuskauen for ei stynd sea, og far hennes sa at det kænskje hadde vøri nøkken som ville se å dei to menneskjen gjorde i tjennet hass. - Om natta bor nøkken i ei gjørmehule på botnet, sa `n, og så fortælte`n at nøkken er felespeller, og at han kan lære bort felespellerkunsten hvis en kommer tel tjennet tre torsdagsnetter på rad og har med ei spekeskinke tel `n hår gong.

A Gro og far hennes kom seg opp på svaberjet akkurat da torda begynte å slå. Det smalt og braka rundt dom mens dom kledde på seg, - lygnilda blafre og lyste opp himmal da dom flaug opp tel bilen og kjørte hematt.

Den natta hadde a Gro en rar drøm. Hu drømte at a var så lita som ei teskjekjæringdokke, og at a låg på et vannliljehjerteblad på tjennet og duve på den krusete vassflata. Men så vart drømmen vond for hu glei nerover en glatt stilk, og før a visste ordet ta det så var a på botnet ta tjennet. Der satt den store, stygge nøkken. Han tok tak i a, sætte a i handa si, veive bort grønskehåret så gjørma skvatt, og da såg a rett inn i dei store blanke aua hass. - Vælkommin tel hula mi, brumme nøkken. Da skreik a Gro og sa at a ikke ville vara der. - Je vil opp att tel vannliljen, sa a.

- Men du må ikke vara redd meg, sa nøkken, - je er bare farlig for dom som er slemme, og je veit at du er ei snill lita jinte. Je syns bare det er så koselig å ha deg på besøk, og hvis du vil, kan je lære deg å spelle fele. - Nei, nei, sa a Gro, - je vil ikke vara her, det er alt for mørkt her! Da åpne nøkken handa, - hu spratt ut, tok tak i vannliljestilken og krabbe oppover den. Hu var så glad da a var på overflata att, og la seg tel å duve på et hjerteblad enda en gong. Og alle dei hvite vannliljen flaut stille rundt a på alle kanter, og hu storkoste seg.

Da a Gro vakne heme i senga si om mårran, smilte a for seg sjøl, og så sa a tel far sin at a hadde vøri en tur hos nøkken i tjennet om natta. - Han er snill han far, - han er bare farlig for dom som er slemme. Je er ikke redd for å bade der sjøl om nøkken bor på botnet, - vi tar en tur dit i dag og a. Det gjorde dom, og vatnet var lunkent og blankt, vannliljen og hjerteblada like vakre, og nøkken? Han såg dom ikke no tel!


Artikkeltags