Jeg vil minne om hvor viktig en sterk fagforening er for å beholde arbeidsplasser, og for at disse arbeidsplassene skal gi gode dager på jobben. Mitt arbeidsliv startet i konfeksjonsindustrien på Gjøvik. Det var mange hundre arbeidsplasser i denne kategorien på Gjøvik i 1960 og 70-årene. Fagforeningene innen tekoindustrien var nok ikke de sterkeste, og i løpet av få år var konfeksjonsindustrien flyttet til lavkostland. Også i dagens Norge blir vi stadig minnet på faren ved at jobber blir flyttet til lavkostland.

Seriøse arbeidsgivere vil ha sterke fagforeninger, fordi de vet at dette som regel skaper ro rundt arbeidshverdagen, med det lavere sykefravær, et ønske om å øke kompetansen, som igjen skaper bedre utbytte for bedriften, og med det trygger arbeidsplassene. Vi har eksempler på bedrifter også i vårt distrikt, som trolig hadde vært nedlagt uten en sterk fagforening.
Statistikk viser tydelig det økende spriket mellom de som har mest i lommeboka, og de som har minst. Vi vet ut fra statistikk at mange barn lever i det som kan defineres som fattige familier.
Det at vi risikerer å miste AFP ved sykdom eller arbeidsledighet før pensjonsalder, er også en stor urett som vi må kjempe for å rette på. Likeså at det ikke opparbeides pensjonspoeng fra første tjente krone. En ungdom sin innsats i sommerjobb er like mye verdt som senere opptjente kroner.

Alle må være med på dugnaden for å styrke arbeidstakeres rettigheter, og vi blir aldri sterkere enn det svakeste ledd. I industriparken på Raufoss har vi mistet mange medarbeidere ut i arbeidsledighet. Vi må være solidariske med de som er blitt rammet av nedskjæringer. Vis at de ikke er glemt, hold døra åpen for at de kan få tilbake jobb så snart det byr seg en mulighet.
Det er umulig 1. mai 2020 ikke å komme inn på hvordan Norge og resten av verden er rammet av pandemien. Den har vist oss at mange sider av vår hverdag, som vi tok som en selvfølge, plutselig ikke var det allikevel. Mange av oss står uten jobb, enten permittert eller oppsagt. Vil vi få igjen jobben vår, eller er den tapt for godt? Har noen bruk for akkurat meg når flere tusen andre er ledige? Vil jeg eller noen jeg kjenner bli rammet av pandemien? Vil verdensøkonomien bli satt så mye tilbake at velferdsstaten står i fare? Usikkerheten og spørsmålene er mange. Arbeidsledigheten har ikke vært høyere siden de harde 30-åra, og det sier mye om alvoret.
Men det er en del ting vi bør lære av det som har skjedd:
- Vi trenger flere hender innen helsevesenet, vi trenger flere senger innen både de psykiatriske og somatiske sykehus, ikke færre.
- Vi kan ikke gjøre oss så og si totalt avhengige av at medisiner og medisinsk utstyr skal importeres, vi er nødt til å ta vare på, og skape flere arbeidsplasser innen disse behovene.
- Vi trenger bønder som produserer mat til oss, både på grunn av faren for stengte grenser, og at norsk mat blir produsert under strenge krav til både dyrevelferd og medisinering av dyr.
- Vi trenger lastebilsjåfører som frakter varer frem til forbruker og forretninger.
- Vi trenger butikkansatte som gjør at du og jeg kan få tak i det vi trenger til det daglige.
- Vi trenger rengjøringspersonell som sørger for god hygiene, det er viktig både før, nå og for fremtiden.
- Vi trenger personell innen kollektivtransport som gjør at vi kommer oss på jobb og annet.
- Vi trenger personell som gjør at logistikk innen strøm, avfall, vann/kloakk fungerer.
- Vi trenger å kunne være sammen på kulturelle opplevelser.
- Vi trenger frisøren, som gjør at du føler deg vel selv om ting ikke går helt på skinner.
- Vi trenger de som får hverdagen til å bli det livet vi helst vil leve.
Paradokset er at de vi trenger aller mest, er de som står nederst på lønnsstigen. Det vi ikke trenger er de som i dagens situasjon vil ha utbytte og store bonuser, mens andre har miste jobben sin, er permittert, har store økonomiske utfordringer for å få daglige, normale utgifter til å gå opp.
Mindretallet på stortinget klarte dessverre ikke å stoppe nettopp saken rundt utbytte og bonuser. Der viste regjeringen sin sanne jeg, tross mange gode tiltak akkurat nå, Nemlig at mye skal alltid ha mer, uansett Norges og verdens vanvittige utfordringer i dagens situasjon.
Til slutt: Vær aktive i politikk og fagforeninger. Kjemp for de som ikke har de rettigheter og goder som vi har. Husk at neste gang kan det være nettopp du som står som nestemann på lista over de som skal ut i arbeidsledighet, neste gang er det kanskje du som mister rett til AFP, av årsaker du ikke er herre over. Neste gang er det kanskje din unge som står på i en sommerjobb, men de pengene skal ikke telle med i pensjonspoeng.
1. mai er i år kanskje mer aktuell enn på mange år. Gratulerer med dagen. Vår egen dag.

Innlegget er forkortet, Red. anm.