Gå til sidens hovedinnhold

Tiltak for bærekraftige primærnæringer

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi har over tid akseptert at produksjonen innen primærnæringene har blitt utført av lavtlønnet arbeidskraft. Billig arbeidskraft innen bygg og anlegg, fiske, landbruk og servicenæringer har sammen med import av billige varer og tjenester vært en av flere faktorer som har bidratt til betydelig økt kjøpekraft for det norske folk. Vi har eksportert olje, råvarer, fisk og noe kompetanse. Når pandemien er et faktum kommer utfordringene i forhold til arbeidsmarkedet.

Det har fram til nå vært hensiktsmessig å hente arbeidskraft fra primærnæringene og flytte denne inn i andre næringer. Permitterte og arbeidsledige ser det ikke som interessant å ta jobb innen de lavtlønnede sektorene som beskrevet ovenfor. Denne politikken blir ikke like bærekraftig når behovet for forsyningssikkerhet, hensynet til miljø og ikke minst lønn og sosiale forhold skal ivaretas. En løsning med mer import vil derfor ikke være en god løsning på kort og lang sikt.

I en fremtid der verdiskapningen fra oljeutvinning vil bli redusert, vil det være hensiktsmessig å beholde og sågar hente tilbake produksjon som kan bidra positivt til handelsbalansen og holde folket i arbeid. Justeringer blir derfor nødvendig. Parallelt må Norge utvikle nye eventyr i et fremtidig eksportmarked. Kapitalen må i enda større grad styres inn mot disse fremtidsnæringene der utnyttelsen av blant annet vårt største underverk «fotosyntesen» er et genialt utgangspunkt for mange.

Forslagene som presenteres her vil kreve økonomiske virkemidler. Det vil ta tid å endre Norge til en ny bærekraftig virkelighet. Skal eksempelvis lønnsevnen opp i primærnæringene må statene ta deler av regninga innledningsvis, da økte priser til folk flest ikke vil bli akseptert. Det vi dessuten gi «vann på mølla» til motkreftene til denne strategien.

Lykkes vi ikke på kort sikt med dette vil et sekundært mål være at i hvert fall alle skal forstå og akseptere sammenhengene.

Tiltak – kort sikt:

· Mentorordning til arbeidsgivere som ønsker å ta inn norsk arbeidskraft. Til opplæring og omskolering av norske arbeidstakere som går på dagpenger.

· Tilstrekkelig sikkerhet for gjennomføring gjennom import av arbeidskraft. Vi klarer oss ikke på kort sikt uten.

· Lønnstilskudd til de som velger norske permitterte og ledige for å dekke opp for, og gi mulighet til å heve lønnsnivået i produksjonene på kort sikt.

· Synliggjøre hva norsk landbruk generelt og norsk grøntproduksjon spesielt skaper av verdier for det norske samfunnet i kroner og øre (skatter og avgifter).

Tiltak lang sikt:

· For å ha mulighet til å heve lønningen må det en kollektiv forståelse av sammenhengen mellom prisen på produktene og lønnsevnen i jordbruket.

· Det må jobbes målbevisst med å informere om sammenhengen mellom sysselsetting, kostnadsnivå og tollvern.

· Enda kraftigere satsinger på programmer som stimulerer innovasjon og utvikling av bærekraftige næringer inkludert primærnæringene.

· Næringene må også synliggjøre hvilke inntekter man går glipp av i Norge ved å importere mat som kan produseres her.

· Strategien må være å heise lønningene opp på bygg og anlegg – 50 prosent opp!

· Om vi får forklart dette mange nok ganger så tror jeg folk forstå det. Men vi må gjøre det og hva kommer først? Økt tollvern, eller økte lønninger.

· For å kunne konkurrere om arbeidskraften må grøntnæringen på kort sikt få tilgang til lønnstilskudd til å finansiere kostnadsøkningen.

Vi tar gjerne en kaffekopp med relevante politikere for å få dette inn i en gjennomførbar kontekst.

Kommentarer til denne saken