Bestemor er 91 år gammel. 91 år og tilsynelatende sprek. Hun har, i mine øyne, aldri vært gammel. Inntil for noen få år siden, da hun falt for første gang i hjemmet sitt. Da forandret alt seg, og hun ble plutselig fryktelig gammel. Siden den gang har hun forfalt veldig, spesielt mentalt. At hun solgte huset sitt og flyttet inn i en omsorgsbolig hvor alt skulle bli lettere, husker hun ikke, i hvert fall ikke hver dag. Av og til befinner hun seg hos sine besteforeldre i Torpa, ifølge hun selv.

Bestemor har aldri brukt faste medisiner, bare litt smertestillende nå og da. Hun har heller aldri vært syk, men har skiftet ut hofta si et par ganger. Sist gang i en alder av 86, og det gikk som en lek. Så forandret alt seg. Hun måtte bruke smertestillende flere ganger om dagen fordi hun stadig falt og fikk vondter. Til tross for uvurderlig pleie, omsorg og hjelp av hjemmesykepleien hadde hun flere fall i hjemmet. Hjemmesykepleien ordnet så bestemor fikk hverdagsrehabilitering og oppfølging av ergo- og fysioterapeuter tre ganger i uka i en periode – noe så fantastisk! Hun ble tryggere i steget, fikk bedre balanse, og ikke minst, hun kom seg ut på tur. Senere, etter et stygt fall fikk hun korttidsopphold på Labo, men da var hun i Torpa igjen.

Hele sommeren i fjor var hun forvirret, av og til kjente hun ikke igjen familien sin. Etter dette hadde hun en god periode i hjemmet sitt, men så falt hun over rullatoren og fikk brudd i armen. Dette resulterte i et lengre opphold på Labo. Etter 8–9 uker der, og når gipsen var fjernet, mente tildelingskontoret at det var på tide å dra hjem i leiligheten sin på besøk. Hjemmesykepleien var heldigvis varslet om dette besøket, og da de kom sto bestemor på gulvet tydelig forvirret. Hun var redd! Pappa skulle tilfeldigvis innom leiligheten for å ordne noe, og ble rimelig overrasket da bestemor satt i stolen sin og ikke skjønte bæret. Hun ble kjørt tilbake til Labo! Etter tre korte dagsbesøk skulle hun sove der en natt fordi hun «greide seg så fint». Ved tilsyn den natta sov hun godt. Men da hjemmesykepleien kom på morgenen lå bestemor på gulvet. Kald, forvirret og med nyoppstått sår på leggen og vondt i ryggen fikk de stablet henne på beina og pleiet henne på beste vis. Bestemor visste på dette tidspunktet ikke hvor hun var og husket ingenting fra den siste tiden.

Hun ble oldemor for tredje gang i februar, og har sett utallige bilder og filmer av henne da babyer ikke fikk bli med på besøk på Labo. Hun har kun sett det yngste oldebarnet sitt to ganger, men spør alltid etter henne når mamma er på besøk. Denne morgenen husket hun ikke at det fantes en baby . Hun ble kjørt tilbake til Labo, og nå håper jeg for stakkars, gode, gamle bestemor sin skyld at hun får bli der. Etter mange års erfaring i jobb på sykehjem og hjemmesykepleien, vet jeg at mye flytting av pasienter kan skape ytterligere forvirring. Det gjelder i aller høyeste grad også bestemor. Som sykepleier veit jeg at det finnes andre hjemmeboende som er «sykere» enn bestemor, hun har nemlig ingen diagnose. Men hun har absolutt en stor kognitiv svikt, og kroppen hennes er tydelig for svak til å holde henne oppe til enhver tid. Hun bør ha tilsyn både når hun skal på do og lage seg mat, men man kan ikke gå på do etter klokka, og når kognisjonen svikter kan ingen i hjemmesykepleien vite når bestemor finner det for godt å finne seg noe å spise. Om hun i det hele tatt får i seg mat da. Hun kan godt si hun har spist selv om hun ikke har det, for hun husker kanskje at hun spiste i går eller dagen før.

Det er ingen tvil om at et tverrfaglig samarbeid for å kunne se og behandle hele mennesket og ikke bare en diagnose, gjør underverker for enhver pasient. Men da må også alle de forskjellige observasjonene og undersøkelsene legges til grunn når det skal avgjøres om en trenger et høyere omsorgsnivå, ikke bare fra én instans. Er det virkelig slik våre eldre skal behandles? Må de slå seg halvt i hjel eller sette fyr på huset sitt for å få fast plass? Man trenger vel ikke være helsepersonell for å forstå at noe er riv, ruskende gærent her? At det skal sitte noen få på et såkalt tildelingskontor og bestemme hvem som får plass her og hvem som får tjenester der, er for meg helt utrolig. Det er først og fremst pårørende og helsepersonell rundt pasienten som vet hvilke behov den har! Og at de kan sitte på et tverrfaglig møte og si at «hun klarer seg jo så fint her på Labo». Vel, ja – for da er hun trygg; hun har alltid mennesker rundt seg og helsepersonell som til enhver tid kan fange opp hvilke grunnleggende behov som ikke er dekt. Derfor bør det ringe en bjelle på tildelingskontoret når hjemmesykepleien og pårørende stadig melder om utrygghet, forvirring og fall i hjemmet. Pardong my french, men dette er f ... meg ikke verdig!!!