«Hvis jeg skulle rådgi ungdommer om fremtidig yrkesvalg, kunne jeg gjerne anbefalt læreryrket. Men jeg vil ikke anbefale KS som arbeidsgiver. Jeg elsker jobben min, men er svært misfornøyd med den respekten min arbeidsgiver viser.»

Dette fortalte en lærer med snart 30 års praksis meg i forrige uke, en lærer med bred erfaring fra flere skoleslag og med yrkeserfaring fra privat næringsliv.

Et annet sted i Innlandet ble vi møtt med følgende utsagn fra lærere på en privat skole. Våre representanter var der for å se om man kunne få på plass en tariffavtale, men lærerne var skeptiske. «Nå har vi en arbeidsgiver (ikke KS) som respekterer oss som lærere, som fagfolk og som profesjonsutøvere. Vi er bekymret for å inngå en tariffavtale med en arbeidsgivermotpart som aktivt motarbeider alt det vi har bygd opp her på skolen over en årrekke.»

Selv har jeg snart 10 års erfaring som tillitsvalgt på fulltid, og jeg har aldri møtt flere lærere som så klart har gitt beskjed om at de er skuffet over sin arbeidsgiver enn jeg gjør nå. Og da mener de ikke sin lokale rektor eller sin lokale kommunalsjef, de snakker om KS som arbeidsgiverrepresentant generelt og KS som forhandlingsmotpart spesielt.

Tirsdag 31. mai ble det klart at de tre største lærerorganisasjonene, Utdanningsforbundet, Lektorlaget og Skolenes Landsforbund, ikke godtok riksmeklerens skisse til løsning i kommunal sektor. Grunnen til at man sier nei er klar; KS nedprioriterer lærerne for sjette år på rad. Det aksepterer vi ikke lenger, og en samlet lærerprofesjon kommer til å være ute i streik før sommerferien.

Det er dessverre ingen overraskelse at KS har styrt lønnsoppgjøret i en slik retning. Utdanningsforbundet Innlandet har i vinter møtt representanter fra KS i ulike sammenhenger, hvor de hver eneste gang har forsøkt å overbevise tilhørerne om at skoleverket må nedprioriteres. Slik sett kan man si at KS bevisst har styrt skuta i denne retningen, hvor skuffende det enn måtte være. Det som er mer overraskende er begrunnelsen som ligger til grunn for retningsvalget, et mandat som Tor Arne Gangsø hevder kommer fra kommunestyrer landet over.

42 kommuner i Innlandet behandlet vinteren 2022 KS Debatthefte, der man ble bedt om å gi innspill inn mot lønnsforhandlingene. Realiteten er at 37 av disse kommunene brukte et saksfremlegg skrevet av KS selv, og at man i flere kommuner/regioner har samarbeidet om innstiling til vedtak. I 40 av 42 kommuner har politikerne enstemmig gått for administrasjonens forslag til innstilling, i mange av dem uten debatt. Formannskapet i Åsnes gav sin tilslutning basert på direkte feil saksopplysninger fra arbeidsgivers representant.

Hvilken politisk behandling er dette? Hvilket mandat er det KS snakker om? Hvilken demokratisk prosess er det som ligger til grunn?

Er politikerne i Innlandet klar over hvilket mandat de har gitt KS, og er det virkelig slik at dere står bak de prioriteringene som er gjort?

I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at det «viktigaste for barn og unges læring, meistring og trivsel er at dei møter kvalifiserte lærarar som har tid til å sjå den enkelte eleven. Regjeringa vil møte den varsla lærarmangelen med ei brei satsing på å rekruttere, utdanne og behalde fleire kvalifiserte lærarar

I Jeløya-plattformen fra forrige regjering sto det at «Mangel på utdannede lærere er en av de største utfordringene i skolen, og regjeringen mener derfor at det er behov for et fortsatt lærerløft. For at læreryrket skal bli attraktivt for flere, må vi ha en god og attraktiv lærerutdanning, og sørge for at utdanning lønner seg, også for lærere

For lærerne i Innlandet eksisterer det akkurat nå en bred kløft mellom politikernes lovnader i egne tekster, og det «mandatet» de har gitt KS. Vi har ingen illusjoner om at KS selv vil løse sin gordiske knute. Det vi derimot stiller klare krav om, er at våre politikere forholder seg til sine partiprogram og til sine nasjonale bestemmelser. Tiden er nå inne for å vise at det er sammenheng mellom liv og lære og at dere faktisk tar denne situasjonen på alvor.