Barnehager i dag møter en rekke ulike konflikter mellom samfunnets forventninger til barnehagen og barnehagens syn på barns utvikling. Én slik type konflikt barnehagen til stadighet står ovenfor oppsto i det øyeblikket politikerne sendte ut et høringsforslag om lovpålagt kartlegging av barns norskkunnskaper i barnehagen. Bakgrunnen til regjeringen oppleves todelt. Dels er den ment å bidra til å motvirke utenforskap fra «det norske» og forhåpentlig motvirke og forebygge blant annet ungdomskriminalitet, og dels er det et ledd i en idé om å bedre læringsgrunnlaget til barnet og optimalisere læringshverdagen i skolen.

Denne dokumentasjonspliktige vurderingen av barnets norsk blir av politikerne brukt som argument for «tidlig innsats». Da er det interessant for meg å lese at politikerne paradoksalt nok mener at dette lovforslaget ikke vil koste mer penger i form av høyere ressursbruk. Bør ikke det bety at barnehagene allerede gjør jobben?

Svaret er enkelt nok «jo, det betyr det faktisk». Nesten alle barnehager, faktisk 84 prosent ifølge Regjeringens egne tall, har allerede rutiner for vurdering av språkkunnskapen hos barn. Men vesentlig viktigere enn dette er at jeg mener selve premisset for lovforslaget er feil. Politikerne legger til grunn at et godt utviklet norsk språk er en forutsetning for inkludering og god psykisk helse, men jeg mener det er omvendt. Inkludering og god psykisk helse er heller en forutsetning for utviklingen av et godt språk.

Tidlig innsats er altså ikke å kartlegge barnets språklige kunnskaper, det er å legge til rette for at barnet utvikler en sunn psykisk helse. Tidlig innsats er å hjelpe barnet til å skaffe seg venner OG holde på dem. Det er å gi barnet muligheten til å bli så trygg på seg selv at det takler å få et «nei», at det slipper å bruke energi på «hva de andre tenker om meg nå» og heller rette fokuset sitt mot å lære.

Tidlig innsats er ikke et luftslott, men det krever gode, tålmodige, rause mennesker som møter barnet akkurat slik det har behov for akkurat nå. Mennesker som evner å gi barnet rammene de har trenger for å bli trygge, men samtidig gi det et push til å utfordre seg selv. Barn som ikke bruker tid og energi på å trygge seg selv har de beste forutsetningene for å lære ny kunnskap og utvikle seg selv. La barnehagene jobbe med barns evne til å tenke positivt om seg selv og i lek med andre, så er dette det beste grunnlaget for utviklingen av språket.