Det er på høy tid nå! Faktisk er det langt på overtid. Det er 125 år siden klimaeffekten av karbondioksid (CO2) ble tallfesta første gang, av svensken Svante Arrhenius. Det er over 40 år siden forskerne advarte om at vi må ta den på alvor. Det er 29 år siden FNs klimakonvensjon ble vedtatt, under den berømte Rio-konferansen, der vår egen Gro Harlem Brundtland spilte en sentral rolle. Det er snart 25 år siden Kyotoprotokollen ble vedtatt, og det er seks år siden Parisavtalen.

Men noe har de vel ført til, disse advarslene, protokollene og avtalene? Ja, noe, men dessverre så altfor lite! Deprimerende lite, må vi nok kunne si. Riktig nok har en del land klart å redusere utslippene sine, men de globale utslippene øker stadig faretruende. Hva er årsaken? Det kunne det skrives bindsterke verk om, men mye dreier seg nok om det mangehodete trollet som omfatter kapitalisme, markedsliberalisme, globalisering, overforbruk og sløsing (bruk og kast). Alt skal produseres der det er billigst, og på billigste måte, uansett ressursplyndring, forurensning og transportrelaterte utslipp, Og samfunnet blir forgifta av reklamen, som insisterer på at vi hele tida må bruke mer, kjøpe mer, reise mer …

Men det sitter også mye i hodet på den enkelte. Gjennom åra siden jeg selv ble bevisst omfanget av utfordringa (Klimapanelets 4. rapport, i 2007) har jeg møtt mange argumenter som kan være talende for den tregheten og motstanden som er innbakt i vår egen psyke og væremåte. Alt fra generelle holdninger som «Det er itte vi som skal redde verda» via «Ja, vi skal nok delta, men vi skal ikke være først i løypa» til «Norge er så lite at det ikke spiller noen rolle hva vi gjør». Det siste er – utrolig nok –fremdeles i bruk av minst én av våre partiledere! Dertil kommer mer innbarka motstand fra organisasjoner som spenner fra profesjonelle lobbyister for fossilindustrien («Merchants of Doubt», som Erik Conway og Naomi Oreskes kalte dem i sin bok om temaet), til våre egne «Klimarealister». Og til politiske partier som ei tid nærmest hadde programfesta at det ikke finnes noe sånt som en klimaeffekt av CO2.

Men altså: Alt dette går ikke lenger. Vi har kniven på strupen. Vi må innse og akseptere at det vil koste noe for oss alle. Vi må legge vekk kravene om millimeterrettferdighet. Vi må akseptere at noe av det vi må gjøre, vil ramme noen hardere enn andre. Men det må koste mest for de som har mest, og som forurenser mest, gjennom sitt forbruk og levesett. Og det må innføres kompensasjonsordninger som minsker sosialt uheldige utslag.

Så hva – helt konkret – skal vi gjøre? Hver og en av oss må begynne med å tenke gjennom vårt eget levesett, og også gjøre noe med det. Det finnes mange veiledninger om hvordan vi kan leve mer klima- og miljøvennlig, for eksempel på Naturvernforbundets hjemmesider, under overskrifta «Mitt grønne skifte». Men de mer gjennomgripende tiltakene må likevel komme gjennom det politiske systemet, som er «satt til» å styre utviklingen. Og som dessverre fram til nå har kunnet vise til altfor små resultater, for vårt lands vedkommende.

Det er dette systemets innsats vi må styrke, ved å vise at vi følger med dem, stiller krav og holder dem ansvarlige for resultatene i en helt annen grad enn fram til nå. Men vi må også gi dem tro på at vi tåler noen tøffe tak, for uten å føle at de har befolkningens støtte, er det lite politikerne kan få til. Og hvordan gjør vi det? I første omgang ved å gi vår stemme ved det kommende valget til de partiene som har den mest ambisiøse klimapolitikken. Og videre ved å «stille opp» til den krevende klimadugnaden på samme måten som vi har gjort i forbindelse med pandemien.