Terningkast 5: Den nye 22.juli-filmen: Brutalt virkelig. Ubehagelig aktuell. Også utenfor Norges grenser

Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Uten noen form for forhåndsreklame ruller «22 July» over 75 norske kinolerreter denne helgen.

DEL

Fra neste uke blir Paul Greengrass versjon av terrorangrepet tilgjengelig for en hel verden – på Netflix.

Det er å håpe at filmen blir sett av mange, ikke minst unge.

Det er å håpe at den får flere til å tenke, diskutere og ta stilling.

Filmen har blitt et over to timer langt vitnesbyrd om det norske demokratiet og dets kamp mot rasisme, nasjonalisme og ekstremisme etter terrorangrepet for sju år siden.

Filmen fremstår på oss som en «wake-up-call» på hva som faktisk står på spill om vi lar frykt, hat og mørkt tankegrums spre seg i samfunnet.

I filmens sluttscene bedyrer Anders Behring Breivik at han og hans meningsfeller en dag kommer til å vinne.

I det hans forsvarer Geir Lippestad forlater Breivik på cellen, sier han rolig:

– Vi vil hindre dere. Mine barn vil gjøre det. Deres barn det samme.

Det er Lippestads ord som har brent seg fast hos oss etter å ha sett filmen to ganger.

Ordene er som en appell om å stå opp og kjempe sammen.

For holdningene og tankene til Breivik har ikke blitt færre. De vokser.

Den høyreekstreme idelogien er på fremmarsj i flere land. I Europa. I USA. Også i Norge.

Strømningene må møtes med fasthet, med kunnskap, med dialog

Det er et ansvar som hviler på oss alle.

Men det må også meisles ut politikk som bygger mangfold, likeverd og samhold, som hindrer utenforskap, radikalisme og ekstremisme.

Det er utfordringer som må løses knyttet til innvandring, integrering og økende forskjeller i samfunnet. De må løses på samme måte, med samme kraft, som ungdommene i «22.July» tar opp kamoen etter de grusomme skadene de ble påført.

Sammen med teateroppsetninger og bøker er filmer som «22. July» med på forme historien.

Ikke bare forteller Greengrass hva som skjedde. Filmen berører også hvorfor det skjedde og hva det gjorde med oss.

Kanskje derfor har «22 July» i aviser som The Guardian og The New York Time, fått toppkarakterer.

I Norge har anmeldelsene vært mer blandet. Muligens fordi den ikke representerer noe nytt, noe dypere, noe vi ikke har tatt i før.

Selv mener vi - som hadde en datter på Utøya - at filmen til tross er blitt både god og viktig.

Den kunne druknet i et rosehav, en overfladisk hyllest av hvordan Norge reagerte på vold og terror.

Det gjør den ikke

Der Erik Popppes film stanser etter 72 minutters helvete på Utøya, går Paul Greengrass videre, og tidvis også litt dypere, i et over 140 minutters langt og fortettet nasjonalt traume.

Han gir et nådeløst, men respektfullt innblikk i kampen etterpå, den som mange etterlatte, overlevende og andre berørte har gjennomgått. Filmen har detaljer nesten bare de som var tett på kan kjenne igjen.

Vi synes også skuespillerne lykkes for en stor del. Anders Danielsen Lie spiller Anders Behring Breivik intelligent.

Han er slik vi minnes ham.

Foreldrenes stoiske ro i fortvilelsen, redslen og raseriet er også til å kjenne igjen. Som det vanskelige forholdet mellom søsken i de rammede familiene.

Dessuten er klippingen mellom dokumentariske scener og fiksjonen til Paul Greengrass effektiv.

Det snakkes engelsk i filmen. Det underlige i det gir seg. Dessuten: Ikke bare er Greengrass engelskspråklig. Filmens store publikum er det samme.

Derfor:

Selv om «22 July» er en fiksjon, er den brutalt virkelig. Den er ubehagelig aktuell. Den har et budskap som strekker seg langt utenfor Norges grenser.


Flest mulig bør se den.



Artikkeltags