Tatiana og Odd Ingar Toresen kjente ikke til graven til de sovjetiske krigsfangene i Gjøvik før i juli 2020. Da skrev Oppland Arbeiderblad om Kulturdepartementets støtte til restaurering.

– Jeg kjente ikke til den graven, sier Tatiana.

Rundt 13.700 sovjetiske krigsfanger døde i Norge under andre verdenskrig. Tap av norske menneskeliv totalt var til sammenlikning på 10.262.

– Mange av dem som vokser opp i dag vet ikke mye om krigen, sier Tatiana Toresen. Ved kjøkkenbordet hjemme på Gjøvik nikker ektemannen Odd Ingar samtykkende.

Fortsatt mange uidentifiserte

– Og veldig få kjenner skjebnen til sovjetiske krigsfanger, og såkalte østarbeidere, fortsetter Tatiana.

Østarbeiderne var sivile fra de okkuperte områdene i øst som tyske myndigheter av ulike årsaker skrev ut til tvangsarbeid. Tatiana og Odd Ingar bruker bevisst betegnelsen sovjetisk, ikke russisk. Sovjetunionen var større og omfattet folk fra mer enn bare Russland. Den ene av soldatene begravet i Gjøvik var fra Baku i Aserbajdsjan.

– Hvorfor skjer denne identifiseringen så sent?

– Den kalde krigen har forsinket dette. Det kunne ha vært gjort i 1945, for da ble de involverte avhørt. Det kan virke som om de navnløse gravene ikke var så viktige liksom. Vi hadde jo også Operasjon «Asfalt», sier Odd Ingar Toresen.

Operasjon «Asfalt» gikk ut på å samle levningene etter krigsfangene på Tjøtta på Helgelandskysten for å unngå minnesmerker i såkalt sensitive militære områder. Mellom 1948 og 1951 ble levningene av over 7.500 krigsfanger flyttet.

Fremdeles er svært mange levninger i gravene etter sovjetiske krigsfanger ikke identifisert.

Fra Kursk, hvor panserslaget sto

For Tatiana og de fleste russere er andre verdenskrig nært og personlig. Sovjetunionens enorme sivile og militære tap og den lidelsen som befolkningen ble påført av en invasjonshær som betraktet innbyggerne som undermennesker gjør at nærmest alle har ett eller flere familiemedlemmer som falt og at hver familie ble berørt.

Slik var det også med Tatianas familie.

– Min mor var 18 år da krigen brøt ut i 1941. Hun bodde ved jernbaneknutepunktet Kursk sammen med sin familie. I 1943, etter slaget ved Stalingrad, forsøkte Wehrmacht med en ny offensiv ved Kursk. Slaget ved Kursk varte fra 5. juli til 23. august 1943. Det ble til historiens største panserslag. Bygda hvor min mor bodde, skiftet besittelse mellom tyske og russiske styrker ni ganger på en dag. Alt ble jevnet med jorden, forteller Tatiana.

Området rundt Kursk er flatt. Da tyskerne kom, ble Tatianas familie kastet ut av hjemmet sitt. Bygningen ble brukt for til å huse den tyske staben.

Truet på livet i sprengkulda

Moren ble utkommandert av de tyske okkupantene etter den raske framrykkingen i 1941. Hun ble satt til å arbeide på et feltsykehus, der hun vasket bandasjer. Vinteren 1942 var kald. Veldig kald. Termometeret krøp ned mot 40 og 45 kuldegrader.

– Moren min hentet vann i bøtter til vasken. Hun mistet votten sin og det gjorde det vanskelig å bære bøtta. Da hun mistet den, fordi hun var blåfrossen på hendene, beskyldte en soldat henne for sabotasje. Soldaten skjøt over hodet og ved føttene hennes med maskinpistol. Moren min forberedte seg på å dø, forteller Tatiana videre.

En uventet intervensjon og en mager kunnskap i tysk kan ha reddet henne.

– En lege, med offisersgrad, kom og ba om en forklaring på det som foregikk. Mor viste fram de forfrosne hendene sine og forklarte hva som hadde skjedd. Legen kalte soldaten en skam for Wehrmacht, og sendte moren min hjem for å hvile resten av dagen.

Avkledd og sendt barbeint hjem i minus tretti

Historiene fra krigens grusomheter har blitt fortalt henne, og de sitter i. Familiene sultet, også Tatianas. Da den tyske krigslykken snudde etter Stalingrad, kom fronten igjen nærmere etter hvert som Den Røde Armé drev tyske styrker over på defensiven. Sovjetiske fly bombet et slakteri to-tre mil unna, og bestemoren bestemte seg for å få tak i mat til sine tre barn, den yngste bare to år gammel. Hun satte av sted i minus tretti grader til fots med det hun forestilte seg å kunne bytte bort mot mat. Hun greide å bytte til seg et glass salt og et stykke svinesvor. Ferden tilbake ble dramatisk.

– Hun møtte en tysk kolonne. Med høye snøfonner på alle kanter hadde hun ingen steder å flykte. Landskapet er flatt. Med kolonnen fulgte en offiser i en slede, som så ut til å mislike kulden. Bestemor ble ransaket, og avkledd til nattkjolen. Klærne ble gitt til tyskeren i sleden, forteller Tatiana.

Svinesvoren vekker latter. Russisches Schwein, sier soldatene.

– Bestemor sto i nattkjolen og begynte å gå. Hun var barbeint, og sikker på at hun ville bli skutt i ryggen. Hun løp hjemover, og den siste strekningen krabbet hun på alle fire. Hun var så utslitt at stemmen sviktet da hun skulle rope på hjelp i landsbyen. Armene og føttene var svarte av kulden, sier Tatiana.

Redningen ble gåsefett. En mann i nærheten ga familien gåsefett som skulle smøres på det svarte området. Litt etter litt kom den normale hudfargen tilbake.

«Hvis jeg bare kunne vite hvor de er begravet»

– Krigen er en farlig ting. Mødrene gråter likt i alle land, sier Tatiana bestemt. Hun er opptatt av at historiene og minnene må holdes i live for å unngå mer krig.

– Våre barn fødes til noe annet enn å være soldater, slår hun fast med innlevelse. Minnene rundt om i Russland om krigens lidelser er også grunnen til at hun lot seg engasjere i så stor grad.

– Nabokona i Russland mistet tre sønner, uten å vite hvor de ligger. Hun sa 'Hvis jeg bare kunne vite hvor de er begravet'. Kanskje var kunne en av de to i Gjøvik være en av hennes, forklarer Tatiana Toresen.

Krigsminnesmerket på Gjøvik gravlund

Gravmonumentet over to sovjetiske krigsfanger, skutt i Kollsroa av tyske styrker, ble reist i 1948 etter initiativ fra fagforeninger i Gjøvik. Det var Sigurd Evang som sto i spissen for dette.

De to da ukjente soldatene var krigsfanger fra Den Røde Armé. I løpet av de første månedene av den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941 ble hundretusener tatt til fange. I løpet av årene mellom 1941 og 1945 ble rundt 100.000 fanger sendt til Norge, hvor de ble benyttet som slavearbeidere på større byggeprosjekter som vei, jernbane og kystfestninger av den tyske krigsmakten. Behandlingen av krigsfangene var svært dårlig, både med tanke på matrasjoner og hvor de bodde. I tillegg kunne de regne med tøff fysisk avstraffelse fra fangevokterne. Anslagsvis godt over 13.000 sovjetiske krigsfanger døde i Norge.

Krigsfanger på rømmen

Aleksandr Kalistratov (født i 1917) og Ivan Aleksandrov (født i 1909) ble sendt til Vågård ved Hensmoen for å bygge en flyplass i området rundt Eggemoen. Der ønsket tyske militære en base langt unna en kyst sårbar for alliert bombing.

De flyktet til fots under en flyalarm da vaktene gikk i dekning. Flukten tok dem over Hadeland til Toten, forbi Gjøvik med mål om Sverige. Det ble stopp i Kollsroa. Den 7. september 1944 var en regntung dag. De to krigsfangene, som kan ha fått hjelp tidligere langs fluktveien var i sivile, men fillete klær. Knut Bjørge og Juul Løndalen fant dem på gården.

Knut og Finn Bjørge ga dem mat og strømper. Dette forklarte Finn Bjørge til lensmannen i Vardal under senere avhør. Finn og Knut Bjørge ville hjelpe dem videre, men på grunn av regnet og at det var mørkt, ble det til at han fikk dem inn i utlåven på Kolbergsrud. Der var det høy de kunne sove i. Bjørge satte opp en stokk som viste retningen de skulle gå morgenen etter. Krigsfangene fikk beskjed om å være stille. Hvis det var vennligsinnede som kom, ville disse plystre «Internasjonalen».

Skutt rett ned

Da Finn Bjørge kom på arbeid dagen etter, forsto han at Kalistratov og Aleksandrov allerede var blitt skutt. Bjørge arbeidet i et transportselskap, og en bil var blitt rekvirert for å hente to lik i Kollsroa.

Noen hadde varslet lensmann Sæther, en lojal NS-mann siden før krigen, som igjen hadde varslet politimester Lorange i Gjøvik. Lorange varslet tyskerne. Krigsfangene var særs uheldige, da den tyske offiseren som ledet troppene som ankom Kolbergsrud hadde mistet to brødre ved Østfronten, forklarer Tatiana og Odd Ingar Torsen. Han var ute etter hevn.

Etter sigende lo Kalistratov og Aleksandrov av tyskernes forsøk på slag og tortur og møtte døden fulle av forakt for de tyske soldatene. De ble skutt samme dag, angivelig på bakgrunn av at de kunne flykte til skogs igjen. Selv om de var kun omgitt av jorder.

Det hører med til historien at da monumentet over de to soldatene skulle avdekkes i 1948, var det så tett snøvær at den sovjetiske ambassadøren satt værfast i bilen på Hadeland et sted.

Mannen hadde ikke trua

Mannen Odd Ingar må medgi at han ikke så lyst på mulighetene for å lykkes da Tatiana bestemte seg for å finne ut hvem som lå i graven.

– Jeg hadde ikke mye tro på at vi skulle finne navnene. Jeg visste jo at det fantes arkiver, men vi finner vel ingenting i Norge. Hvis det fantes her, ville det jo ha vært tilgjengelig, tenkte jeg, medgir han. Han tok feil.

– Det fantes i Norge. Men det var ikke tilgjengelig.

Hva er Odd Ingars drivkraft?

– Jeg har alltid vært interessert i krigshistorie. 20 år gammel besøkte jeg monumentet over de falne under beleiringen av Leningrad. Det gjorde inntrykk. I 2015 var vi på 70-årsjubileet for avslutningen av andre verdenskrig 9. mai i Moskva. Foruten militærparaden, som alle kjenner, var det også folkeparade der hundretusener gikk med bilder av de falne. Også de man ikke vet hvor er begravet, forklarer han.

Arkivjakt

Tatiana Toresen tok kontakt med historikere og Krigsgravstjenesten. Da arkivsøkene ga uttelling med forhøret av Finn Bjørge, som hadde snakket med soldaten Aleksander Kalistratov, hadde de endelig to navn.

– Vi tror at de fikk hjelp under flukten fra Ringerike til Gjøvik. Det hadde vært interessant å vite om noen husker å ha blitt fortalt om to russiske fanger på rømmen av foreldre eller besteforeldre, sier Odd Ingar Toresen. Det skjedde i august og september i 1944.

For den andre soldaten, Ivan Aleksandrov, har de fremdeles ikke lykkes med å finne gjenlevende familie.

Lykketreff med navnebror

– Ofte kalles russiske barn opp etter bestemor eller bestefar. Jeg fant en Aleksander Kalistratov i Russland, og tok kontakt. Det viste seg at det ikke var hans familie, men han forklarte at han var pensjonist og veldig gjerne ville hjelpe, opplyser Tatiana.

Det var et lykketreff. Aleksander Kalistratov lager en egen strømmesending rettet mot eldre og beboere på sykehjem i Russland. Der ble budskapet om soldatene begravet i Gjøvik spredd.

Det resulterte i at 9. mai ble Tatiana gjest på lokal-TV i Yaroslavl. I studio satt gjenlevende slektninger av Aleksander Kalistratov. Hans gjenlevende søster Maria døde i mars. Det viser seg at Kalistratovs bror Mikhail også ble drept under krigen. På videolink fra Gjøvik kunne Tatiana fortelle en tydelig rørt familie hvilken skjebne Aleksander hadde møtt i Kollsroa en septembermorgen i 1944.

– De kunne fortelle at Aleksanders siste ord til faren da han dro til fronten var at de ikke skulle bringe skam over familien, forteller Tatiana.

Ola Bjørge, en slektning av omtalte Bjørge, kunne fortelle litt direkte fra monumentet på kirkegården.

Identifiserte henrettet østarbeider i Snertingdal

I Snertingdal ble 18 år gamle Ilja Rudenok skutt og drept. Han var en sivil østarbeider, og satt til å arbeide ved aluminiumsverket i Årdal. Han rømte. I Nord-Torpa, ved Kinn, ble de oppdaget og sporenstreks angitt til tyskerne.

– Tyske tropper lette etter dem i Snertingdalen. De gjemte seg i skogen, forteller Tatiana. Bakgrunnen for at hun fattet interesse for den falne i Snertingdal var en kollega.

– Hun fortalte om en gutt som ble skutt av tyskerne i Snertingdalen.

Jakten satte dem i kontakt med Michael Stokke og Frank Solbakken. Solbakken hadde lenge lurt på hvem som lå ved krigsminnesmerket.

Skutt på stedet

Da tyskerne kom, var Ilja dårlig gjemt og ble oppdaget. 18 år gamle Ilja ble henrettet på stedet, flere tusen kilometer hjemmefra. 24 tomhylser ble funnet der.

Hans medfange, Nikolai Teretsjenko, overgir seg og overlever krigen.

Den lille landsbyen i Hviterussland som Ilja Rudenok kom fra fikk hard medfart under Operasjon «Barbarossa». Verre ble det senere. I mai 1986 ble alle 1236 innbyggere forflyttet. Grunnen var atomkraftverkulykken i Tsjernobyl.

Det gjør det vanskelig å finne eventuelle gjenlevende slektninger av Rudenok.

Tatiana og Odd Ingar har også hatt kontakt med den siste gjenlevende fra Osvald-gruppa. Karsten Hansen er 96 år gammel, og har g har sammen med historiker Gudmund Bakke på Ringerike gitt dem verdifull informasjon om Vågård fangeleir, hvor de to soldatene var fanger og arbeidet med flyplassen på Eggemoen.

– Det er veldig få tidsvitner igjen nå. Dermed blir det viktigere å ivareta minnesmerkene, mener ekteparet.

Les også

Så helikopteret falle fra himmelen: – Det var mørkt og stille. Jeg hørte ingen rop