Tanker om Jarenvatnet

Av
DEL

I barndommen var je ofte på Røysum hos a Kjersti og a Johanne, og på sommar`n tok vi rett som det var en snartur tel badestranda ved Jarenvatnet. Brattstien nerover var unnagjort på en - to - tre og så var Hvamstadlandet der, ei bitte lita sandstrand før brådjupet omfavne oss.


Den dag i dag er det akkurat der je trives aller best, - en grønn oase med flotte bjørker og ei blomstereng omringer meg, - det er lett å komma uti vatnet, og det er utsikt tel idylliske skaukruller og fine boliger på den andre sida. Og så ser je Rånåsen, dromedaraktig speiler den seg i vatnet, er både over og under vassflata.

Svømmer je på ryggen får je brone, beitende kyr på den grønne frodige enga oppover mot Hvamstad inn i synsfeltet mitt. Den fine gard`n på toppen er og synlig, raumåle vælstelte uthus viser gamle og trygge bondetradisjoner.

Je bader i hoppes med ørsmå kimer og digre gjedder, - vasser uti, hælar meg og svømmer gjennom sivkrattet, - utafor er vatnet klart og djupt. I år tok je fyste dukkerten 17.mai og har vøri uti vatnet nesten hår dag sea. Vanligvis svømmer je bort tel vannliljebeltet der gule nøkkeroser nikker tel meg, snur og tar meg rolig telbars att tel stranda..

Takk Gud for at du ga meg Jarenvatnet, visker je for meg sjøl hår gong.

En gong da ei diger svane hadde okkpert stranda mi, førte det tel konfrontasjon mellom oss to. Da je nærme meg, bruste a seg opp, hvit og diger før a innrømme nederlag og vralte ut i vatnet. Men da je kom etter og ville svømme langt, sånn som je bruker, kom a mot meg med fjørprakta oppblåst mens a pludre stygge og sinte svaneskrik. Vi to svømte ved sia ta en an på trygg avstand ei stynd, før hu skjønte at je ikke var redd, foretok retrett og forsvant inn i sivet.

Jarenvatnet er Hadelands fineste naturperle, syns nå je, og heldigvis har je ”Jarenvatnets Grunneierlag” med på laget. Grunneiera har sannelig utrette my dei siste åra. ”Laget skal arbeide for å legge til rette for parkering, skilting, naturvern, tilgang til fiskeplasser m.v.” står det i reglementet. Dom har nok sørge for båtutleie i nordenden og har vel og sætt opp dei praktiske fiskebryggen lenger sørover mot Vassenden.

Je takker for søplekassa, bord og krakker på badeplassen min, kjekt å sitta der når je skifter, og jøtt godt å ligge på en krakk og sole seg etter svømmeturen.

Jarenvatnet er flott om vintar`n og. Etter at isen har lagt seg og er trygg, kan det brukes tel litt ta hvert.

Før i tida vart det laga skøytebane der, og flere konkurranser vart organisert. Banen var treningsarena for Hadelands mange skøyteløpar, han Odd Lundberg, han Reidar Liaklev og `n Torstei Seiersten og andre gikk mange runder på den banen. I 1973 da Hadelandsløpet vart høldt, deltok 255 konkurrenter og 5000 telskuar såg på og heie fram løpera.

Flypioneren Alf Gunnestad kom tel Jarenvatnet i mars 1930, hadde to fly og organiserte 30 passasjerflygninger. Flere som våge seg tel å bli med på en lufttur, fekk sikkert en fin opplevelse da dom såg Jarenvatnet og områda rundt ”Fra Oven”. Men en gong, med et Locheed fly, fekk Gunnestad forgasserproblemer, og på to ta tura motorstopp! Men når enden er god, er allting godt!

Oppholdet på Jarenvatnet endte med et flyoppvisningsstevne 7. april. Far min hadde vøri der da, og han mintes det som en spennende opplevelse.

En vinter da det var ideelle forhold med skarais og klisterføre, staka je meg fram på skir nesten tel Gran flere gonger, - gikk av og tel bortom non isfiskar og prate litt om været og fiskelykka doms og. Sparketurer har je og kost meg med der.

Før i tida var det væg for hesteskysser over isen. A Maren Skari som bor på Røysum, fortælte meg om en spesiell tur en vinterkvæld.

Det var januar 1944, a Maren var 13 år gammal. Det var seint på æftan og jøtt kaldt da a mor Marta ringte frå Oslo og ba jinta om å hente seg og ei tante på toget seinere den kvæld`n. A Maren greide å få sæla på hesten, fekk feste breislaen, la den største og varmeste skinnfellen i slaen og drog av garde. Turen gikk tel Hvamstad, ner Gjefsengutua, på isvægen over Jarenvatnet tel Lysenlandet og videre bort tel stasjon`.

A Maren fraus fælt, tross skinnfell og varme klæer, men det verste var da a fekk se blafrende, glitrende nordlys som lyste opp himmal og hele Viggadal`n. Hu hadde aldri sett et sånt lysfenomen og vart sååå skræmt. Turen gikk bra den,- hu hente dei to damen på stasjon` og kjørte dom trygt opp att tel Røysum. Har nok støtt vøri å stole på, hu Maren!

En høst vart det sagt at ”den Sorte Dame” hadde vist seg ved Jarenvatnet, og den jula da vi unga i Mjønvald gikk julebukk og skulle over Grautbrua, fekk vi se en uhorvelig høg skikkelse som sto og kava og veive med ei svart kappe rundt seg. Vi vart sååå redde, snudde på hæla og beinflaug hemattover. Åkke trur du Den Sorte Dama er a far? spørte je da je hadde roa meg litt. Han lo og fortælte at det vart sagt at en vælkjint skøyteløper, og en ta kamerata hass, hadde gjort no sånt før en gong. - Han er nok en ordentlig skøyerfant han Reidar! sa far min.


Artikkeltags