Det er ikke for å være belærende eller utleverende at jeg tar ordet på denne måten, men med en viss ydmykhet og takknemlighet ved å ha hatt «nærkontakt» med profesjonelle team innen somatikken basert på anatomiske situasjoner, – både normale som patologiske. Det er som kjent ellers i samfunnet ikke alle forunt å ha ei diagnose og heller ikke flere er noe problem, så lenge man har spesialister på en rekke fagområder rundt seg, så blir det heller en nytelse enn en plage.

Og det er her jeg vil starte, – hvem som en pasient kommuniserer mest med, – sykepleieren. En god rapportering behøver ikke å være hele livshistorien, og dette vet sykepleieren som i all sin hast i avdelingen i et lavtlønnsarbeide gjør en imponerende jobb for flere parter.

Det hele startet 3. mai 2018, – jeg trodde jeg hadde fått en eplebit i luftveiene «som dessert» etter middag. Men det var ikke det, – det var kollaps i åndedrettsorganet som tettet det hele igjen, med derpå 113 og blå sirener. Aktiviteten startet på dørstokken med ambulanse for så å ende i ei god seng på akutten. Der var det anslagsvis 7–8 spesialister på flere områder som satte i gang prosessen, – med oksygen og blodtrykk med videre. Intensiven ble neste etappe. Her ble det praktisert latinske ord og uttrykk som et profesjonelt grunnlag i rapportering, og her var sykepleieren også, – som ellers finnes på alders- og sykehjem og lignende. Det første på programmet ble bronkoskopi med en tynn slange inn i nesen og til lunger for å ta nødvendige prøver. Denne gangen var det spesialistoverlege ved Medisinsk avdeling som hadde regien med en godtfungerende sykepleier ved sin «høyere hånd». Deretter ble det Rikshospitalet for å sette inn en stent, – som sammen med en rekke andre faktorer bidro til bedring ganske snart.

Den neste etappe ble sykesenga og et «tett samarbeid» med sykepleiere. Det ble etter det jeg evnet å registrere, gitt rapporteringer av ymse slag til nære kollegaer som grunnlag for vurdering av bruk av CT, MR og ultralyd, – med noe plage av klaustrofobi gikk det hele greit, og sykepleieren var med på det meste som en «assistent» for at det hele skulle gå etter beste opplegg. Sjøl om min «skilsmissegave», – et gullkjede ble lagt igjen på første CT fra Intensiven, endte det også greit da det kom til rette etter to uker og hatt en omgang med vask av klær. Det lå i lomma til sykepleieren på Intensiven da han fikk den tilbake. La flaksen lenge leve. Man får ikke satt «god nok pris» på oppegående sykepleiere!

Neste etappe ble Stråleenheten, og der var det også spesialister som radiografer med kreftsykepleier som rådgiver. Med 0,1 millimeters treffsikkerhet, klarte radiografene å styre det «høyteknologiske vidunder» å skille det syke fra det friske, – så 35 omganger med slikt utstyr har gitt en helsemessig gevinst. Tett fullt opp av sykepleiere i avdelingen, ble relevant rapportering meddelt aktuelle spesialister for rekvirering av ytterligere bronkoskopi som en sjekk for spesialistoverlege. Disse bygget sin kunnskap på tillært spesialfelt uten videre sammenligning av kognitiv lære på andre områder som en missære i menneskekunnskap.

Rehabilitering var neste punkt på programmet, – for å få kroppen til å fungere bedre med påfølgende opphold på Lindrende enhet Haugtun. Stråleterapien hadde satt sine spor sånn generelt fysisk sett og det var bare en veg som var aktuell, – nemlig å bruke rullatoren som et middel for å få igjen beinstyrke. Det ble til sammen 39,6 kilometer i korridoren på 293 turer og 750 trappetrinn. Takket være et team som besto mest av spesialistsykepleiere, fysioterapeuter som ergoterapeut, ordnet det hele seg på en alle tiders måte og en upåklagelig «endestasjon i en passende omsorgsbolig» med tett oppfølgning av hjemmesykepleiere med videre.

Man gjør sine refleksjoner i slike situasjoner, – hvem som er dens beste venner når «krisa er nær», som perspektiver i livet generelt. Å leve tett på døden som sersjant, topptrent mosjonist som andre forhold ellers uten feilmedisinering, gjør noe med mennesket. Men takket være mine nære venner innen sykepleien, – har svulsten ifølge fastlege krympet en del. Så sammen med «pustepeppen», vil jeg anbefale den positive energi som finnes på Lindrende enhet Haugtun med flere, hvis en liknende situasjon skulle oppstå. Det kan også noteres at sykepleiere er like gode å ha som «bleieskiftarbeidere» som rådgivere angående ekspertise hva angår medisinbruk. Å kunne sette livet i et større perspektiv er en klok erfaring som aldrende og grunnlag som bonus resten av livet.

Det jeg har å anmerke, er at opphold over 60 døgn på kan økonomisk «være en byrde», – det er kun en minoritet som har plass på en sykehjemsavdeling, – så jeg synes litt synd på minstepensjonister som sitter igjen med 15 kroner for hver 100-lapp. Men man kan også se det på som en investering i helsa. Oppholdsrom ellers bør være oppholdsrom og ikke «knebles» av påtrengende besøkende.

Jeg vil avslutningsvis bekrefte mitt syn på at et storsykehus for Innlandet, – Mjøssykehuset HF, bør plasseres der infrastrukturen er best tilgjengelig og da som en spesialenhet i nær dialog med NTNU for å få best effekt. Med en helikopterbase i tillegg, vil det meste grunnarbeide vært gjort.

Innlegget er forkortet, red. anm.