Syster Berit skriver om nabofamilien Nyhus

Skredderhuset Nyhus.

Skredderhuset Nyhus.

Av
DEL

Syster Berit har skrivi om naboa våre. Hu skriver på en blanding ta bokmål og dialekt. Je syns språket er sjarmerende og har ikke forandre det.

Det var mange borti Nyhus, men de største unga hadde fløtt ut hemifrå.

Den eldste var a’ Borghild, - hu hadde reist tel byen, fønni seg en mann og gifte seg. Og sånn var det med han Arne og han Thorolf også. Men a’ Margit var att, - hu gifte seg med en frå Holter og vart boenes der i mange år. Neste mann var han Henrik før det kom to «attpåkladder», og det var a’ Ester og enda ei jinte som var a’ Inger.

Dom som var att heme, var a’ Ester og a’ Inger, han Henrik og mor og far doms, a’ Anne og han Karl.

Han Karl var skredder og hadde skredderverkstedet sitt oppi andre etasje, med flott symaskin og skredderbenk. På benken satt han og sydde for hand, tråklet og sydde fine sting. Han hadde rykte som en dyktig skredder.

I Nyhus var det ikke akkurat god plass, men dom klarte seg med det som var. Og dom var snille og fromme Salem - folk.

Dom hadde ei fin trapp og en veranda, før en kom inn i gangen med trapp opp tel andre etasje. Frå gangen var det ei dør inn tel det store kjøkkenet. Der var det vinduer mot syd og mot vest. Kjøkkenbordet var stort og det var en lang benk med plass tel vassbytter og oppvaskbalje. På golvet sto sølebytta.

Innafor kjøkkenet var det dom kalte kammerset. Der var det to store senger, den eine til a’ Anne og han Karl, og den andre til a’ Ester og a’ Inger.

Det var jo ei stue innafor der, mørk og dyster mot nord og øst. Lite lys, og kaldt! Det var ikke snakk om å fyre opp der inne, det var sløseri med ved. Men på gebursen hennes Ester var det fyrt opp og dekke på spisestuebordet som stod midt på golvet, under ei flott lysekrone i taket.

Men je borde vel fortælja litt om a’ mor borti Nyhus og, a’ Anne. Hu var ei stor og staut dame som var logn og rolig. Hu ropte på a’ Ester og a’ Inger, men aldri hørte je et vondt ord ifrå henner. Hu vart respektert, og unga gjorde det dom vart bedt om. Hu hadde langt hår, som var satt opp i en knute, langerme skjortebluser og et sidt skjørt. Og solide skor og hosor.

Dom gikk i følje hu og han Karl bortover Ålsvegen mot Jaren og tel Salem, omtrent hår syndagskveld når dom skulle på pinsevennmøte der.

A’ mor la merke tel det og syntes det såg koselig ut, - at dom hadde no å gå tel og treffe andre, og synge og be tel Gud. Men je husser ikke at dom prate no særlig med a’ mor. Dom var så beskjedne.

Borti Nyhus var det to uthus, små, raumåle hus. Det eine var vedaskjul og ei slags bu. I det andre var det utedo og ei slags bu der og. Om sommar’n hendte det at vi fekk lov tel å sova i uthuset, det var stas og ligge hos en an.

Men ei natt da vi låg der, vart det et forferdelig uvær, regn og voldsomt tordvær. Da vart vi redde og skyndte oss inn på kjøkkenet. Der var dom oppe og, a’ Anne og han Karl. Vi såg ut gjennom glasa på lygnild som fòr bortover himmal og lyste opp, og vi hørte at torda slo etterpå. Det var så spennende! Plutselig såg vi non ute på gardsplassen, og det var a’ Anna Vinger og mor hennes, a’ Marja. Dom hadde vørti redde og kom tel Nyhus for ikke å vara aleine. Dom vart og bedt inn på kjøkkenet. a’ Anna hadde gjømt no under jakka si, og je spørte om det var katten hu hadde ti med seg. Men det var det ikke. Hu ville ikke si noe særlig om å det var. Men sea fekk je høre ta a’ mor Nyhus, at det var pengeskrinet sitt hu hadde under jakka. Og det var nok no som var verdt å passe godt på! Alt gikk bra, tordvær er no som går over, og det gjorde det da og.

Helt bortest i syd mot Prestkværnsjordet hadde a’ Ester og a’ Inger lekestue, et under for oss unga. Der kunne vi styre og stelle som vi ville. Vi laga i stand bord og noe å sitta på, og der laga vi lekemat. Vi fant rabarbra og løvetann og blader ta mange slag og blande det i hoppes med vatn. Vatn fant vi lenger bort i hagan der det var ei fin vasspumpe som vi fekk lov tel å bruke. Heme hadde vi jo en brynn som vi hente vatn i. Det var forbudt område når vi var små, for det var farlig og djupt vatn. Og dessuten ville dom ikke ha noe neri det reine vatnet som kunne forurense. Og så hørte vi jo om unger som hadde døtti neri brynner og drukne.

Men ved vasspumpa borti Nyhus var det ikke farlig. Der var det bare å forsyne seg. Vi pumpe opp vatn i små spann og blekkbokser. Og da kunne vi laga suppe og te av ta alt det grønne vi hadde fønni. Karvekål var jøtt bra og smaka jo godt og. Vi hadde spesielle områder der det var tett i tett med karvekål. Vi vart utstyrt med noen skjemme, små kniver og måtte plukke, eller ta opp karvekål, som vart brukt tel stuinger og suppe både i Nyhus og heme hos a’ mor.

Ved lekestua var det noen store bjørketrer med solide greiner som var fine å klatre i, og som var fine å ha husker i. Han Henrik hjalp oss med å få knytt opp solide tau og å finne en treplankebit som var akkkurat passe tel å sitta på. Der satt vi og svingte fram og telbars mens vi lo og sang. Ellers var det å leke gjømsel, no ta det gjeveste vi kunne gjøra. Da brukte vi både uthus, lekestue, gjerder, hekker og store steiner. Og den som stod, måtte telle tel hundre, mens vi andre flaug og gjømte oss. Det gjaldt å vara rask, så det ikke vart din tur til å stå neste gong. Ellers var det jo ikke lange vegen over til Rampa, som var som himmerike for oss unga.

Artikkeltags